Fra grenseland

Tilbakeblikk med myke toner og skarpe tanker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

. Roscoe Mitchell

Jazzland Community Klubbfest med Bugge & hans jazzlandsmenn.

CD: I sitt 77. år er Abbey Lincoln en av jazzens grand old ladies, så trygg på seg selv at hun kan gjøre omtrent hva hun vil musikalsk og likevel beholde full jazz-troverdighet. Når hun nå med «Abbey sings Abbey» vender tilbake til et dusin av sine egne tekster og komposisjoner fra en lang karriere, velger hun dels et melankolsk livsaftenuttrykk som minner om fransk cabaret a la Jacques Brel, dels et countryblues/gospelpop/bedehus-uttrykk og dels latin-takter, men uansett stemningsleie og tempo synger hun disse sangene med 60 års jazzforankring i hver frase. «Blue Monk», den eneste melodien som ikke er hennes egen, får full instrumental country-drakt, men på samme måte som Ray Charles låt som Ray Charles på sitt country-album, låter «Abbey sings Abbey» som Abbey Lincoln, steel-gitar eller ei. Tekstene hennes er livskloke, selvbiografiske og bittersøtt åpenhjertige, hun serverer ingen harmoniske, melodiske eller rytmiske vendinger som ikke Sputnik eller et rimelig godt danseband kan fikse uten å anstrenge seg, forskjellen er bare at dette er en dame som med patinert røst synger livet sitt til tonene av et gnistrende godt lite band med Gil Goldstein og Dylan-gitarist Larry Campbell i spissen. Og det resulterer i noe med en egenvekt du merker i nakkehårene.

ROSCOE MITCHELL (66), Art Ensemble of Chicagos opphavsmann og en av frijazzens store profiler, utforsker forholdet mellom notert og improvisert musikk for stort ensemble på sin «Composition/Improvisation Nos. 1, 2 & 3». De 14 musikerne er hentet fra hans Note Factory-band og engelske Evan Parkers Electro-Acoustic Ensemble, og teller foruten de to saksofonistene bl a pianisten Craig Taborn, bassisten Barry Guy, trommeslageren Paul Lytton og en strykekvartett. For lyttere lykkelig frikoplet fra de faste rytmers diktatur og tonalitetens stengsler vil denne stendig søkende og klangskiftende musikken bety 79 minutters intens glede, andre vil oppleve den som en prøvelse, og selv innrømmer jeg et visst strev med å ikke forsøke å forstå hva som skjer, men bare henge med i tonevandringene. Det koster litt, men tro meg: Øyeblikkene av spenning og skjønnhet er møyen verdt og vel så det.

GJENNOM mer enn 10 år har Bugge Wesseltoft og Sten Nilsen bygget opp plateselskapet Jazzland til å bli ett av de heiteste drivhusene i norsk jazz. Det har de selvsagt ikke kunnet gjøre uten musikere, så da det ble snakk om å markere 10-årsjubileet i fjor, var en turné med noen av selskapets søyler i et løsvevd band en naturlig og smart idé. Nå er konsertopptakene fra Oslo, hamburg og Köln her, med Wesseltoft solo som innpisker fra start, før han avløses av Eivind Aarset, Marius Reksjø og Wetle Holte, som i neste omgang får med seg Håkon Kornstad. Kornstad og Sidsel Endresen gjør deretter solonumre i kjent stil før Endresen, Wesseltoft og Aarset, og til sist hele gjengen, avslutter i stor stil. Med fare for virke nærsynt og nærhørt vil jeg påstå at det de presterer er kraftfull og svært original musikk, også i verdensmålestokk. Påstanden kan med fordel etterprøves, men ærlig talt: Den som etter å ha hørt albumet fortsatt ikke måtte ha fått med seg hvorfor det akustisk-elektroniske Jazzland-konseptet har vakt stor interesse både her hjemme og utaskjærs, vil neppe noen gang fatte det.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer