Jakten på århundrets beste og verste norske bøker fortsetter. I erkjennelse av at dette egentlig ikke er annet enn forsøk på å finne saklige argumenter for våre egne, høyst private preferanser, er følgende bakliste satt opp under sterk innflytelse av det vi kan kalle den historisk-biografiske skolen: en studie i uskyldig barndom, søkende ungdom og begynnende resignasjon. Flest bestinger, noen verstinger. Men viktige, det har de vært.

1) Louis Masterson: «Yukon's onde ånd» 1973

Alle gutter vil helst være menn, og Morgan Kane var en nyttig læremester i så måte. Hver av de noen-og-åtti bøkene i serien var like innflytelsesrik, denne huskes best for de to skurkeskikkelsene: Wolverine - halvt ulv, halvt menneske, og den tyske banditten Hans Ulrich Schroeder...

2) Johan Borgen: «Lillelord» 1955

En av etterkrigstidas mest helstøpte norske romaner. Wilfred Sagen er ensom, sterk, ond - og erotisk aktiv som 14-åring. Slikt gjør inntrykk på en jevnaldrende leser. 3) Andreas Eriksen: «Etterpå gikk vi hjem» 1936 Andreas Eriksens mellomkrigsroman fra gymnasmiljøet innehar en nervøs energi som gjorde den leseverdig også 40 år etter. Viktig i sin samtid, og fremdeles en interessant tidsskildring. 4) Jens Bjørneboe: «Jonas» 1955 På tide å bli voksen, men først er det Bjørneboe for alle penga. «Bestialitetens historie» er nok vel så fascinerende, men «Jonas» ble lest først - og traff dypest. 5) Knut Hamsun: «Paa gjengrodde Stier» 1949 Hamsun er størst blant giganter, og hans avskjedshilsen er et geni verdig. Den som kunne hevne seg like suverent... 6) Nils Collett Vogt: «Fra gutt til mann» 1932 Et standardverk i norsk memoarlitteratur, en overstrømmende rik miljøskildring og en studie i stilistisk eleganse. Nils Collett Vogt er dessuten alle norske kulturradikaleres åndelige bestefar. 7) Aksel Sandemose: «Varulven» 1958 Tidstypisk, «psykologisk» roman. Men også en enestående formfullendt studie i Sandemoses kjernemotiver: svik, sjalusi og splittelse. 8) Universitetet i Oslo: «Katalog» 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1989 Lest som utviklingsromaner har disse bøkene alt: håp og frykt, drømmer og mareritt, forpliktelser og sammenbrudd, rikdom og fallitt, seirer og nederlag, innsikt og forblindelse. Det nærmeste jeg kommer Generasjonsromanen. 9) Vigdis Hjorth: «Fransk åpning» 1992 Norsk samtidslitteratur fra tidlig 1990-tall på sitt aller verste. Selvopptatt, privat, slitsom og innestengt. Et godt eksempel på at forfattere som ikke har levd et interessant liv sjelden er i stand til å skrive gode bøker. Dra heller til sjøs. 10) Dag Solstad: «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» 1982 En grotesk morsom roman. «Gymnaslærer Pedersen...» er også et rystende tidsbilde, og den beste framstillingen jeg har lest av denne fordømte ml-generasjonen. Les den nå, så skjønner du hvor grundig det går an å lure seg selv.