FRANSK FORFATTER:  Edouard Louis? debutroman «Farvel til Eddy Bellegueule» er blitt en sensasjon i hjemlandet og oversettes nå til et 20-talls språk.  Foto: Nora Lorek / TT / NTB Scanpix
FRANSK FORFATTER: Edouard Louis? debutroman «Farvel til Eddy Bellegueule» er blitt en sensasjon i hjemlandet og oversettes nå til et 20-talls språk. Foto: Nora Lorek / TT / NTB ScanpixVis mer

Fra hardhaus til homse

Eddys opprør ble ingen klassereise, det ble en klasseflukt.

Kommentar

Historien om Eddy Bellegueule har vakt oppsikt i Frankrike og er i ferd med å gjøre det i resten av verden etter hvert som romanen hans blir oversatt til flere språk. Nå heter han Edouard Louis, er 22 år gammel og har skaffet seg et ry som intellektuell pariser med doktorgrad i filosofi, Bourdieu-ekspert og direktør ved et universitetsforlag. Slik har framtidsutsiktene hans ikke alltid vært. Han har gjenskapt seg selv til noe helt annet enn utgangspunktet.

I romanen «Farvel til Eddy Bellegueule» forteller han om flukten fra fattigdommen, volden, fordommene. Å stå fram som homofil, «komme ut av skapet», er kanskje ikke det mest sensasjonelle i våre dagers Frankrike, skulle man tro. Men å lese om Eddys barndom og oppvekst, preget av sult, spark, slag og surklende spyttklyser, fortoner seg om mer en individuell mobbehistorie. Det er historien om livet i en underklasse på grensen til et filleproletariat, blant «white trash» der ulykke og undergang går i arv.

«Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen.» Slik innledes romanen, og slik fortsetter den. Edouard Louis var gjest på årets Litteraturfestival på Lillehammer, og intervjuet med ham derfra finnes på Aschehoug Podcast.

Mange har spurt ham om navnebyttet. Eddy — som Ricky og Johnny — er navn med sus og slektskap til amerikanske gangsterfilmer, med høy kred i fransk arbeiderklasse. Bellegueule gir like brutale assosiasjoner; «ta gueule» på fransk betyr «hold kjeft». Morsomt navn, hvorfor beholdt du det ikke, spør Edouard Louis? nye og velutdannede venner. Værsågod, du kan overta det, svarer han. Holdninger av typen «de sulter, men de er så autentiske», altså romantiseringen av vold og fattigdom, ligger ikke for ham.

Som ung gutt med homofile tendenser i trangsynt fattigdom handlet tilværelsen om å bli ekskludert, dominert og konstant utsatt for hån og vold. I folks øyne er du mindre verdt enn «kvinner, niggere eller arabere». Maskuliniteten manifesterer seg som en hard front mot kvinner og svakere menn. Du skal være en hardhaus, bare da blir du respektert. Volden forplanter seg. Eddys far ble banket opp av sin far og reproduserer voldskulturen ved å banke opp sine egne barn.

Han ble tidlig klar over sin annerledeshet. Både kroppen og ganglaget hadde et så feminint preg at foreldrene slo ned blikket når de snakket til ham. Skammen klebet til ham; han ville mer enn noe annet være alminnelig og ikke stikke seg ut. Flukt var hans eneste utvei.

Lukten, forakten, rasismen og vulgariteten som gjennomsyrer den franske arbeiderklassen i denne boka, er ikke sympatisk. Men han har gitt dem et språk, mener han, et som tidligere har vært ekskludert fra litteraturen. Som han sier: Man trenger ikke elske noe for å støtte det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.