Fra Hedmark til California

Sympatiske essay om å føle seg hjemme.

BOK: «Frokost med fremmede» skriver seg fra et lengre opphold ved Berkeley-universitetet i California, ispedd opplevelser fra forfatterens tidligere liv.

Det er blitt en nokså løst strukturert samling tekster som på mer eller mindre indirekte vis, handler om å føle seg hjemme. Det vil si at Sveen kretser rundt enkelte av de mest diskuterte emner innen kulturforskningen de siste par tiåra, som seinmodernitetens betingelser, våre (muligens) nye, flytende identiteter og eksilet. Sveen reiser inn i et landskap som fra før er befolket av størrelser som Baumann, Giddens og Said.

Fellesskapsløsninger

Men Sveen reiser på egne premisser, og først og fremst ligger bokas bidrag i Sveens usentimentale utforskning av betydningen av fellesskap. Det handler, med helt andre ord, om en liberalisme som tar vare på sosialdemokratiets styrker, eller snarere omvendt. «Før ble individet oppslukt av kollektivet,» påpeker Sveen, «så ble det oppslukt av seg sjøl.» Kan vi bevare en personlig integritet samtidig som vi tar vare på samfunnsdydene? Til tross for atskillig ambivalens, har Sveen en sterk følelse for fellesskap.

Det mangler heller ikke på fine enkeltobservasjoner i møte med den amerikanske hverdagen Sveen opplever. Hun har sans for amerikansk initiativ, nøysomhet og pågåenhet. For liv som handling. Fortidas Hedmarken og nåtidas California tangerer på overraskende vis. Sveens forandring i møte med det amerikanske skjer svært bokstavelig, ved at teksten tar opp i seg det fremmede språket, ved at den fylles med engelske lånord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kunstens språk

Begrensningen i møtet med dette «andre Amerika», ligger i den progressive amerikanske enklaven Sveen oppholder seg i. Og uansett er det ikke i utforskningen av det fremmede at boka har sin styrke. Er man nærmest når man er borte? Det kan synes slik.

I alle fall er Sveen på sitt beste når hun er mest på hjemmebane. Selv om hun trenger det fremmede for å få øye på det kjente, og for å øyne det fremmede i det tilsynelatende kjente.

Da blir språket presist, erfaringene mer enn påstander, utforskningen mest dyptloddende. Hun er svakere i de mer generelle drøftingene. Det gjelder for eksempel i kapitlet om Lars Hertervig. Her forsøker Sveen å ta for seg spørsmål om kunstens temporalitet, opplevelsen av kunstverkets samtidighet, kunsten som overskridelse. Da blir innsiktene litt for velkjente, det blir en anelse pratete. Her hadde Sveen hatt godt av mer motstand fra forlagshold.

Adresse

Det mest interessante i Sveens reiser i kunsten ligger i beskrivelsen av hvordan kunsten har adresse. Samtidig synes jeg Sveen, som ellers ivrer for forståelse av annethet , tar for lett på historiens fremmedhet.

Midt i all støy og alle pretensjoner, er dette en lavmælt og beskjeden bok som inspirerer til sympatiresolusjoner. Og som inneholder en rekke finstemte formuleringer. Uten at den er blitt en like sterk bok som forfatterens «Klassereise» (2000).

Av og til gnistrer det til, som i ropet på en kunnskapsskole, nettopp for å gi arbeiderklassen muligheter. «Klassereisene er ei arbeidsreise,» slår Sveen fast. Her er en clemetsk sans for kunnskap kombinert med en noe større utviklet sosial bevissthet. Frokost med fremmede burde bli et obligatorisk fremmedspråk for SVs skolepolitikere.

Retning røtter

Skal man lese denne boka inn i den store debatten om identitetens røtter eller føtter, om forankring eller mobilitet, beveger Sveen seg forsiktig i retning røtter. Hun frir seg fra stedet som skjebne og skjebnefellesskap, hun påpeker nostalgiens fristelser. Men hun ser også problemene i dyrkingen av det stedsløse, av å holde seg i stadig bevegelse. Hun lar være å gjøre eksilet til ideal. Slik har hun også vett til å hylle det hjemlige, stedet der «alt er på rett sted og har sin egen plass». Det er noe tiltrekkende åpent og udogmatisk over disse diskusjonene.

«Det er det samma hen je er hen i verda, bære je kæn sjå Mjøsa,» heter det. Sveen historiserer uttrykket, og plasserer det hos sin egen generasjon, som motreaksjon på fraflyttinga på 1970-tallet. Og hun viser at tilhørighet kan være seiglivet. Selv tilhører hun en generasjon arbeiderungdom som var «for gamle til å bli helt nye».

Det er lenge siden Sveen kom seg over dørstokken heme, retning ut. Siden har det alltid vært for seint. Det mest imponerende ved Sveens prosjekt, er evnen til å se virkelighetene på begge sider av terskelen, uten å forkaste, uten å romantisere. Det er vanskeligst slik.