KONTROVERSIELL: Artist og skuespiller Hans-Erik Dyvik Husby, tidligere kjent som Hank von Helvete i Turboneger, ble rusfri med scientologikirken. "Humanetikere blir ofte religiøse i sin religionskritikk.", skriver Håvard Rem som har fått kritikk for måten han behandler scientologien på i sin nyutkomne biografi "Hank". Foto: Scanpix.
KONTROVERSIELL: Artist og skuespiller Hans-Erik Dyvik Husby, tidligere kjent som Hank von Helvete i Turboneger, ble rusfri med scientologikirken. "Humanetikere blir ofte religiøse i sin religionskritikk.", skriver Håvard Rem som har fått kritikk for måten han behandler scientologien på i sin nyutkomne biografi "Hank". Foto: Scanpix.Vis mer

Fra heroin til Hubbard

I møtet med scientologikirken i Oslo, Malmö og København så jeg lite til horn og hale, skriver Håvard Rem.

Liberale og kulturradikale Dagbladet har en stolt tradisjon for religionskritikk. Her har karismatikere, mormonere og antroposofer fått gjennomgå i årenes løp. Men de siste par tiår er Dagbladet blitt mildere. Ikke minst er innvandrende og utenom-vestlig religiøsitet blitt møtt med en større grad av respekt.

Forrige ukes scientologi-oppslag, knyttet til min bok «Hank», var dels skandalepreget, med Dagbladet tilbake i god, gammel syttitalls-form, men også nyansert. Scientologi ble respektfullt omtalt som «kirke», ikke «sekt». Alle parter fikk slippe til orde.

Scientologi-avhopperen Geir Isene uttalte at: «Boka ‘Hank' framstår som det rene salgsskriftet for scientologikirken.» Men at Isene tar feil, viser selve avisreportasjen. Mange av reportasjens kritiske hovedpoeng blir hentet direkte fra boka. Det gjelder den VIP-behandling celebriteter får. Det gjelder planene om ekspansjon, og Husbys medvirkning til dette. Disse «avsløringene» står å lese i «Hank». Heller ikke bokas påpeking av bisarre sammenhenger mellom sykdom og tidligere jordeliv hører hjemme i et «salgsskrift».

Med min kristne bakgrunn har jeg med stor interesse og innlevelse gjort meg kjent med historiene til scientologi-avhoppere. En fellesnevner for mange av dem er en retorikk som etter en særlig vond skilsmisse. Livsprosjektet scientologi blir erstattet av livsprosjektet bakvaskelse. Menneskelig og forståelig, men ensidig.

En Husby-bok måtte gå inn i scientologi. Men hvordan? Jeg valgte samme tilnærming som har preget Dagbladet siste tiår: Å møte religiøsitet med kritisk respekt.

Jeg har møtt scientologi omtrent slik jeg møtte karismatikk da jeg skrev biografien om verdensevangelist Aril Edvardsen (2004). Der prøvde jeg å nullstille fordommene, i en balanse mellom respekt og et kritisk blikk. En del pinsevenn-avhoppere ble skuffet. For dem har «avsløring» vært eneste gyldige tilnærming.

BOK: Håvard Rem har skrevet biografi om Hans-Erik Dyvik Husby.
BOK: Håvard Rem har skrevet biografi om Hans-Erik Dyvik Husby. Vis mer

Min respekt skyldtes Husbys rusfrihet etter at han begynte i scientologi-basert Narconon-behandling i 2009, en behandling som er godkjent i Sverige, men ikke i Norge. Husby er nå nærmest en «grenselos» for norske narkomane som her hjemme kun har fått et tilbud om legemiddelassistert behandling, og har mislyktes med det, men som over grensen behandles i håp om full rusfrihet. Mange av dem lykkes.

Behandlingen er ikke mer mystisk enn at den har sine hovedpunkter til felles med tolvtrinnsprogrammet til Anonyme Alkoholikere og Anonyme Narkomane. Noen forskjeller finnes: I motsetning til AA og AN har Narconon ikke et gudsbegrep.

Dersom troen på månen som en gul ost bidrar til å endre et liv fra tiår med narkomani til rusfrihet, arbeid og familie, må du være Erasmus Montanus hvis du underkjenner disse livsendringene fordi livssynet ikke virker logisk. Humanetikere blir ofte religiøse i sin religionskritikk.

Heldigvis finnes gode unntak. I en av høstens sterke sakprosabøker, «Tequila-dagbøkene gjennom Sierra Madre», skriver Morten Strøksnes om sitt møte med mormonere i Mexico: «Om troen synes merkelig på det metafysiske plan, var resultatene mormonerne oppnådde ofte imponerende på det konkrete.» (s. 138).

I en Signaler-kommentar (1.11) raljerer Dagbladets Andreas Wiese underholdende om scientologenes kosmologi. Jeg er enig i at den er speisa: «Som tidligere science fiction-forfatter hadde Ægrunnleggeren L. Ron HubbardÅ lenge tenkt i intergalaktiske perspektiver. Lignende intergalaktiske perspektiver ble nå benyttet for å forstå mennesket og menneskesinnet i sin ikke-kroppslige og ikke-jordiske eksistens.» («Hank», s. 349).

Men speisa er de fleste kosmologier, om det gjelder den kristne, den antroposofiske, den hinduistiske. Det handler om dødsriker og himmelfarter uansett. Sånn sett ligner scientologi andre religioner. Man har sin tro.

Jeg slapp til i scientologi-sammenhenger hvor utenforstående sjelden slipper til. Som flue på veggen så jeg etter elefanten i rommet. Er dette et religiøst pyramidespill? Jeg observerte: De fleste lederne er kvinner og de fleste menige menn. Medlemmene virket rimelig sunne og tilfredse. I Sverige og Danmark er det sosial aksept og normale myndighetsrelasjoner; i Norge stigmatisering og marginalisering på sektnivå. Mange kombinerer scientologi med sin opprinnelige religion; i USA praktiserer tusen fargede muslimer i Nation of Islam scientologiteknikker.

En annen oppdagelse: De fleste avhoppere klarer seg bra, også økonomisk. Ikke nok med det: De fleste fastholder et positivt syn på Hubbards mentale teknikker - også etter et hatsk oppgjør med organisasjonen. Det er interessant, men noe verken scientologer eller avhoppere liker å gjøre et poeng av. Det blir muligens for komplisert.

Jeg har ikke noe behov for å forsvare scientologi, men jeg vil forsvare min tilnærming til den i boka: Å møte religiøsitet med respekt. Hvis scientologi oppnår samme aksept og oppslutning i Norge som i sammenlignbare land som Sverige og Danmark, må det kritiske blikket opprettholdes, men ikke primært i form av hat og latterliggjøring.

Overfor meg tok Skandinavias fremste scientologi-ledere selvkritikk og fortalte om organisasjonsmessige feiltrinn. Evnen til selvkritikk har muligens bidratt til at scientologi behandles mildere og mer nyansert i den seriøse religionslitteraturen.

I fjor utkom boka «The Church of Scientology. A History of a New Religion» (Princeton and Oxford) av professor i religiøse studier ved Ohio State University, Hugh B. Urban. Boka blir allerede omtalt som starten på en akademisk scientologi-forskning. Rett og slett fordi den legger fordommene til side og nærmer seg scientologi som enhver annen livssynsbevegelse. I så måte er boka «Hank» et bidrag på norsk.

Fordi jeg selv falt i den religiøse gryta som barn, blir jeg som Obelix nektet flere styrkedråper. Derfor kunne jeg senke skuldrene og omgås scientologer. Og nei, de jeg møtte, hadde ikke horn og hale.

Følg oss på Twitter