Fra høyhus til riksmål

Viktig og sympatisk prosjekt, med uklar konsekvens.

BOK: Øyvind Holens nye bok handler om et norsk dalføre, og den handler om barndommens dal. Likevel vil den som forventer noe grønt og nostalgisk, muligens bli skuffet. I praksis handler «Groruddalen -   en reiseskildring» nemlig mest om bowling og graffiti, om høyhus og kjøpesentre, om fritidsklubber og Fremskrittspartiet, om betong og travløp, om cricket og heroin. Om enn ikke nødvendigvis i den rekkefølge eller kombinasjon. Men først og fremst handler den om menneskene i et dalføre med flere innbyggere enn hele Sogn og Fjordane, og om stedet de bor på.

Tid og rom

Groruddalen er en reise i tid og rom -   til Romsås, til Rommen, og enda lenger, ja helt til Vestli. Holen lar T-banekartet strukturere sine reiser, slik det da også holder en viss orden på våre forestillinger om drabantbyverdenen i Oslo Ytre Øst. Bane 2 og bane 5 leder oss inn i mørkets hjerte. Eller som Holen formulerer det, med et lån fra Dag Østerberg: «Bli med meg inn i tomheten i Groruddalen.» Moralen er selvsagt, som den bør være, at mørkt egentlig er lyst, at tomt egentlig er fullt. I alle fall til en viss grad.

Ukjente perler

Holen har funnet seg et glimrende prosjekt. I vår utoverflytende modernitet er det dessuten få som tar seg bryet med å reise hjem, for ikke å snakke om å skrive om det. Reisen går altså inn i drabantbyen, og fungerer dermed også som en undersøkelse av teknokratenes drøm om arbeiderparadiset, av et symbol på skandinavisk senmodernitet. Holen vil møte menneskene, undersøke bomiljøet, og, ikke minst, konfrontere fordommene.Her tilbys leseren morsom lokalhistorie, vises ukjente perler og presenteres for groruddøler og deres perspektiver. Slik framstår Groruddalen som uensartet, som atskillig mer enn Tveita-gjengen og vestkantens forestillinger om Johnny fra Stovner.Men dette er sterkere deskriptivt enn analytisk. Det ligger noe uavklart og utydelig i selve ambisjonen. Budskapet er at fordommene mot Groruddalen må tilbakevises. Men det blir aldri klart om anklagene mot dette storslagne sosiale eksperimentet som Nikolaj Frobenius, beskrivelser av «menneskeødeleggelsesmaskiner» eller Jan Carlsens forslag om å sprenge Ammerud-blokkene -   egentlig er urimelige.

Massene

Det er ikke vanskelig å gjenkjenne fordommene mot «massene» og arbeiderklassen, selv om Holens klassebegrep er høyst uavklart. Men hva er forholdet mellom retorikk og substans? Altså: kan det likevel være slik at disse gigantiske boligmaskinene produserer sosiale problemer? Det at Holen ikke går tettere inn på disse problemstillingene -   samtidig som han i forbifarten dokumenterer atskillig elendighet -   svekker bokas verdi som forsvarstale.

Poetokratisk innspill

Groruddalen er Dalen Gjennomtrekk. Og la meg sånn helt i forbifarten nevne at teksten kunne hatt godt av mer bearbeidelse. En del enkeltformuleringer, repetisjoner, dramatiseringene i presens (av typen: «mens dere har lest videre, har jeg reist videre») og krampaktige overganger(av typen: «selv om jeg er ferdig hos frisøren, sitter jeg fremdeles i saksa»), trekker ned.Holen vil bakenfor fordommene. Men virkeligheten står ikke nødvendigvis i et absolutt negerende forhold til disse. Slik den heller ikke entydig bekrefter dem. Holen er positiv på Groruddalens vegne, ser mulighetene. Og det kan trenges. Men kanskje mer på grunn av dem som bor der, enn for høyblokkenes skyld.

Kaldbakkens sønn

Det er likevel en svært utflyttet groruddøl, Erik Fosnes Hansen, som representerer selve personifiseringen av bokas ambivalens. Noe mer dobbeltkommuniserende enn disse uttalelsene fra denne Kalbakkens sønn, er det lenge siden jeg har sett på trykk.Når Fosnes Hansen ytrer seg, er det primært for å ivre for at arbeiderne og innvandrerne i Groruddalen må få tilbud om mer kultur. Han er «lut lei av at det blir sett på som uvanlig og unorsk å være interessert i litteratur og klassisk musikk». Det er nemlig «helt vanlig å være interessert i det».

Sendt vestover

Selv har Fosnes Hansen for lengst lagt Groruddalen og arbeiderklassens språk bak seg. Som forfatter foretrekker han et «konservativt bokmål». Han har villet «snakke et skriftlig språk, et litterært språk, et tankespråk, og vil ikke at språket skal forstyrre det jeg har å si». Gjennom å hevde et slikt språksyn, vil noen kanskje mene at Fosnes Hansen formidler en merkelig naiv forestilling om at språk kan være gjennomsiktig og nøytralt. Og at han, samtidig som han gjør seg til arbeiderklassens talsmann,i samme slengen tar fra proletariatet evnen til å formidle sine tanker, kanskje til og med til å tenke dem -   om de da ikke har vært så heldige at de, som ham selv, tidlig ble sendt vestover på steinerskole, og dermed har lært seg å mestre det konservative bokmål. For den som ønsker seg et alternativt groruddalsk perspektiv, anbefaler jeg essayet «Stil og språk i klassereisenes tid», signert Per Petterson. Men kanskje er jeg for kritisk. Fosnes Hansen forteller nemlig at han fra sin oppvekst har fått med seg «en dyp respekt for arbeiderklassen». Samtidig som han, på progressivt vis, profeterer framveksten av et nytt klasseskille i Oslo. Noe må gjøres med Groruddalen, impliserer han. Riktignok har han selv valgt seg Vestkanten, på grunn av alle innvandrerne på hans hjemtrakter, og fordi han vil at «barna mine skal gå på en god og stabil skole, med ressurssterke foreldre omkring seg».Øyvind Holen har gitt et lett og lesbart bidrag til forståelsen av Groruddalen, og dermed også til norsk mentalitetshistorie. Samtidig synliggjør han et behov. Så lenge det finnes intervjuobjekter som Erik Fosnes Hansen, vil det stadig være behov for nye bøker om Groruddalen og våre holdninger til den samme.