Fra jern til teflon

Høyre er de små skritts parti, men partiet har angitt en troverdig retning. Derfor gjør valget en forskjell, skriver Andreas Hompland.

JA TAKK, BEGGE DELER: Høyres doble budskap er at se, vi gjør alle ting nye, men uten dramatiske endringer. Bare noen moderate oppmykninger i regelverket. Tilbudet er begge deler, og Ole Brumm er deres profet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
JA TAKK, BEGGE DELER: Høyres doble budskap er at se, vi gjør alle ting nye, men uten dramatiske endringer. Bare noen moderate oppmykninger i regelverket. Tilbudet er begge deler, og Ole Brumm er deres profet. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer
Meninger

Det er vanskelig for motstanderne å få tak på Høyre. Partiet mumler, er glatt og glir unna. Skal de angripes for å ville forandre Norge til det ugjenkjennelige, eller for å bevare alt det trygge og velkjente?

Høyres doble budskap er at se, vi gjør alle ting nye, men uten dramatiske endringer. Bare noen moderate oppmykninger i regelverket. Tilbudet er begge deler, og Ole Brumm er deres profet. Alt som irriterer skal bli borte; alt som er bra, skal bli så meget bedre fordi det blir valgfritt.

Høyre har bevart sitt rykte som partiet som tar vare på milliardene, samtidig som de snakker mer om menneskene. I retorikken og den økonomiske politikken prioriterer de friheten til å velge høyere enn nødvendigheten av å prioritere. Legge til, men ikke ta bort. Jern-Erna er blitt hjemmekos-Erna. Bent Høie personifiserer teflon-Høyre.

Siv Jensen: «Høyre har gjennom lang tid prøvd å framstå likest mulig Arbeiderpartiet, med en bitte liten tvist. Det overrasker meg». Hun har ingen grunn til å være deeply shocked. Det er ikke tilfeldig at Høyre og Arbeiderpartiet innleder sine programmer på nøyaktig samme måte: Norge er et godt land å bo i.

I den ideologiske Minerva-kretsen er skrekkscenariet at det blir en Høyre-dominert regjering, men at lite skjer. Og at regjeringsslitne velgerne er tilfreds i en periode, for de fikk det de ville ha: Et par symbolsaker, nye ansikter og justert retorikk, men ikke en helt annen politikk. Same same, but different, som det heter på globalt selger-engelsk.

Høyres wonderboy, Torbjørn Røe Isaksen, sa i Dagsavisens enquête i sommer at Høyre ikke drømmer om å bli større enn Arbeiderpartiet. Men han sa også at det han misliker mest med seg selv, er at han bekymrer seg unødig. Høyre later som om de advarer seg selv mot sin egen hybris.

Det har gått rimelig bra så langt, men det er lite sannsynlig at Høyre kan mumle seg gjennom en hel valgkamp, for de har solid tradisjon for å miste oppslutning underveis. Også den som prøver å sitte stille med redningsvest midt i båten, kan bli rammet av brottsjøer. Helleland-skandalen stjeler både oppmerksomhet og tid fra partiledelsen. Den rammer partiet midtskips fordi gutten var sjef for Høyres sosiale medier, og fordi han familiært hører til et av Høyres familiedynastier.

Hver gang Høyre blir tvunget til å være konkrete, kommer de dårlig ut: formuesskatt, private skoler, karakterer og pappaperm. Jo klarere Høyre må være, jo større problemer får partiet med å favne alle som skal med. Svekket troverdighet rammer også nyomvendte som overdriver og blir fundamentalister. Som Erna om fedrekvoten, etter at hun tapte på partiets landsmøte. Eller Bent Høie som vaktmann mot profitt fra private skoler etter at han tidligere mente at det bare var et spørsmål om tilvenning.

Moderaterna i Sverige har vært et forbilde for Høyre. De viste til Reinfelds borgerlige samarbeidsregjering og lånte politiske oppskrifter. De ville framstå som det nye Arbeidspartiet og redusere utenforskapet i arbeidslivet. Nå vil de ikke snakke om arbeidsledigheten og har et svare strev med å distansere seg fra de svenske partifellene i skolepolitikken. Høyre vil ikke gå i noens fotefar. Partiet er blitt sitt eget forbilde og vil være seg selv i annerledeslandet. Det er liksom nok.

Over Høyrebølgen på 1980-tallet hvelvet det seg en klar himmel av valgfrihet for den enkelte mot det sosialdemokratiske A-4-samfunnet. Lengre åpningstider, fritt boligmarked, ja til rullebrett og flere TV-kanaler var faste retter på Astrid Gjertsens meny for et åpnere samfunn.

Små skritt som ble irreversible strukturreformer. Arbeiderpartiet ble aldri samme etter Willoch og høyrebølgen. Da Gro Harlem Brundtland vendte tilbake, var det i revidert utgave. Jan P. Syse klaget over at Arbeiderpartiet stjal klærne mens Høyre var ute og badet.

Høyre betyr ikke samfunnsomveltning og har neppe noen skjult plan, heller ikke med Fremskrittspartiet som juniorpartner. Edmund Burkes verdikonservative slagord er snudd rundt: Bevare, for å forandre. Etter fire eller åtte år med Solberg, vil det norske samfunnet være et annet. Det vil også de politiske alliansene.

Arbeiderpartiets usynlige nestleder, Helga Pedersen, skremmer med at det kan bli vanskelig å få tannkremen tilbake på tuba dersom Høyre får presset den ut. Hun har misforstått metaforen: Det er ikke mulig å få tannkrem tilbake på tuba. Derfor gjør valget en forskjell.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.