Fra kjærlighet til krig

Det bærer fra det regntunge Glasgow til det krigsherjede Nicaragua i Ken Loachs film om en skotsk bussjåfør, hans kjærlighet til flyktningen Carla og deres felles ekspedisjon til død og fordervelse.

Ken Loach («Riff Raff», «Raining Stones») utmerker seg med sterkt sosialt engasjement og filmer med dokumentarisk preg. «Carlas sang» er så opplagt en spillefilm. Det betyr ikke at den ikke er realistisk nok, eller at Loach har lagt engasjementet til side.

Sjarmtroll

Her starter det i Skottland, der bussjåføren George - nok en god prestasjon av Robert Carlyle - tilfeldig støter på den nicaraguanske flyktningen Carla og umiddelbart blir betatt. Mannen appellerer på alle måter til avsynging av «En bussjåfør» - et sjarmtroll med et varmt hjerte. Hans hodekulls forelskelse i en kvinne med en dramatisk fortid får begredelige konsekvenser for Georges sjåførkarriere. Og han forstår at skal forholdet til Carla overleve, må hun gjøre opp med sine historiske spøkelser.

Dermed over til Nicaragua anno 1987, da krigen mellom USA-støttede Contras og sandinister raste. Glasgow-delen av «Carlas sang» er opplagt den beste, siden Loach er lommekjent i grå miljøer, men han har heller ikke spart på anstrengelsene for å levendegjøre krigens gru, forferdelsen i en liten europeers møte med tortur og politisk maktspill.

En film om kjærlighet og solidaritet, om rettferdighet og menneskelighet, som lykkes fordi personene vi møter blir levende mennesker.

Overbeviser

Oyanka Cabezas overbeviser som Carla. I rollen som amerikansk fredsarbeider blir Scott Glenn et politisk talerør. Ingen tvil om Loachs misnøye med CIA. Han spar det nærmest inn i oss i noen overtydelige øyeblikk vi kunne unnvært.

For øvrig en film som uten å dvele ved volden både viser oss den og blankt avviser råskap som trendy underholdning. Dette er til og med litt rørende.