Fra kjeller til scene

Norsk Rockforbund feirer 25 år og det er på tide å oppsummere og analysere rockens tilstand etter et kvart århundre. Hva har vi egentlig oppnådd? Hører rocken egentlig hjemme på statsbudsjettet og innenfor betegnelsen «kultur» i det hele tatt? La en ting være klinkende klart; enormt mye har skjedd på rockeområdet siden oppstarten av Norsk Rockforbund i 1982, heldigvis. Likevel har vi mange oppgaver igjen å løse før rock og populærmusikk oppnår den statusen og ikke minst de bevilgningene vi ser innenfor andre sjangrer og kulturuttrykk

Norsk Rockforbund ble opprettet for å fremme norsk rock og ble grunnlagt av 24 rockeklubber på Blitz i 1982. På nittitallet skjedde det en liten revolusjon da de såkalte rockemillionene kom. Dette var første skritt for Norsk Rockforbund fra Blitz til Stortingets korridorer. Så seint som høsten 2003, da den mye omdiskuterte kulturmeldinga ble lagt fram, var rock knapt nevnt og ingen egne strategier var lagt opp for å møte de utfordringene feltet sto overfor. Norsk Rockforbund slo seg derfor sammen med de andre såkalte rytmiske sjangrene som jazz og folkemusikk, for å stå sterkere i fellesskap for mer midler til norsk musikkliv. Samarbeidet ble døpt Samstemt og har vært et fruktbart politisk samarbeid som fokuserer på å løfte hele næringskjeden innfor norsk musikk: fra øvingslokaler, til talentutvikling, turnéstøtte, arrangørstøtte og helt til en kulturnæringstankegang basert på eksport og økt plateslag. Samarbeidet har gitt konkrete resultater i form av økt festivalstøtte, økte midler til turne- og arrangørstøtte, nasjonale scener for jazz og folkemusikk og seinest i 2007 en prøveordning for klubbstøtteordningen innenfor rock. Etter at den sittende rød-grønne regjeringen kom til makta, med kulturløftet som et løfte, har mye skjedd på rockeområdet. Dette er Norsk Rockforbund fornøyde med. Vi ser stadige små og store skritt i riktig retning for at rocken skal bli anerkjent og verdsatt som et kulturuttrykk det er viktig å satse på i form av økte bevilgninger, jf. sommerens tildeling av knutpunktstatus for Notodden Blues Festival og løfte om det samme for en rockefestival.

Fortsatt er det røster som taler for at rocken bør være opprørsk og «fri» fra statlig innblanding. Trude Ringheim skrev en kronikk i Dagbladet 11.04.07 som stilte spørsmålet «hva slags rockere får man når alle blir så forbannet flinke, dresserte og velorganiserte?» og leder i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, hevdet i et debattinnlegg i samme avis 23.07.07 «Hvis bare statens omfavnelse kan gjøre rocken til kultur, burde alle varselbjeller ringe.».

Nei, kultur skapes i samfunnet, ikke av staten – der er Norsk Rockforbund enige med Torbjørn Røe Isaksen. Men vi er glade for at staten nå endelig ser ut til å «anerkjenne» rocken som kultur, og vi vet at ved økte bevilgninger øker også aktiviteten og verdiskapingen. Rocken skal fortsatt på scenen være opprørsk og fri – det er ikke et mål, og heller ikke mulig å institusjonalisere og kvele et opprørsk ungdomsuttrykk. Men økt statlig støtte gir flere muligheten til å komme ut av kjelleren og opp på scenen.

For Norsk Rockforbund er det et klart politisk mål å oppfylle vår visjon: at alle skal ha tilgang til gode konsertopplevelser. Men hvordan når vi et slikt mål? Iallfall ikke ved å følge Torbjørn Røe Isaksen eller Trude Ringheims synspunkter; å la rocken «slippe» statlig innblanding. Tvert om er det nå på tide med et skikkelig kulturløft; et rockeløft. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er rocken fortsatt tilgodesett med langt dårligere vilkår enn andre sjangere og kulturuttrykk. Vi ser det i Kulturrådets bevilgninger og i sammenlikning med for eksempel Festspillene i Bergen. Med en årlig bevilgning på 25 millioner kroner mottar altså Festspillene i Bergen alene mer enn Norsk Rockforbund, TARP (Turne og Arrangørstøtte for Rock og Populærmusikk) BRAK (Regionalt kompetansesenter for rock i Bergen), klubbstøtteordningen, knutepunktfestivalen for rock og Musikkverkstedordningens rockeandel, får til sammen! Forskjellsbehandlingen er sikkert tuftet på gamle tradisjoner, hva som oppfattes som finkultur og ikke – men også på en årelang oppfatning om at rock ikke «fortjener» like mye fordi populærmusikk selger seg selv. Dette er ikke riktig. Hvis vi klarer å ha to tanker i hodet samtidig, kan vi kanskje få en klarhet i dette bildet. Innenfor rock og populærmusikk er det helt klart et næringspotensial – derfor jobber Norsk Rockforbund aktivt for stadig å utvikle incentiver for kultur og næringstankegang innenfor vårt område. Men langt ifra all rock – jeg vil heller si at det er unntaket – klarer seg på markedets prinsipper.

For å være med og utvikle norsk musikkliv trengs det effektive organisasjoner som kan videreutvikle medlemmene i forhold til opplæring, hjelp og politikk. Likevel har driftstilskuddene til f.eks. Norsk Rockforbund omtrent stått stille siden slutten av nittitallet, selv om medlemstallet har mer enn fordoblet seg. Dette gjør oss sårbare. Kravet til effektivitet, rapportering og profesjonalitet øker, men driftsmidlene står bom stille. For å gjøre norske konsertarrangører enda bedre trengs Norsk Rockforbund, men å drive en organisasjon på sparebluss går ikke i lengden.

Et annet område det trengs en kraftinnsats på, er bygging av øvingslokaler. I dag fins det 11 musikkbinger, altså øvingslokaler i spesialbygde brakker i Norge. Til sammenlikning fins det over 2000 fotballbinger (!). Ønsker vi spennende norsk musikk i åra som kommer, må vi legge til rette for at både amatører og de profesjonelle har et sted å øve og utfolde seg.

Norge er et langstrakt land, og ønsker vi å tilby alle nordmenn gode konsertopplevelser hele året, trengs det økte bevilgninger for konsertarrangørene. D.D.E., «Idol»-artister og danseband selger billetter i bøtter og spann rundt i det ganske land – og det er bra, men ønsker vi kulturuttrykk utover dette også i distriktene, må det legges til rette for det. Et middels kjent norsk band trekker ikke nok folk i Volda, Flekkefjord eller i Alta en torsdagskveld i november, og det er arrangøren som sitter igjen med minus i kassa. Uten støtte mister vi mangfoldet. En kraftig økning i klubbstøttetordningen kan være med på å gi folk i hele landet, hele året, magiske musikkopplevelser også i de mørke månedene. Klubbstøtten må opp på nivå med festivalstøtteordningen. Bare slik tar vi vare på både bredden og kvaliteten i konserttilbudet i Norge.

Opprøret skal skje på scenen – der skal vi ikke ha statlig innblanding. Vi enig med Trond Giske på dette området; vi ønsker overhodet ikke et statlig finansiert nasjonalt rockeband – en latterlig tanke! Men vi ønsker norske rockeband på veiene hele året. Gi organisasjonen Norsk Rockforbund, artister og arrangører mulighet til å sette denne visjonen ut i livet. Det hadde vært verdens beste bursdagsgave til det norske musikklivet.