KONKURS: Etter konkursen i september 2008, måtte Lehman Brothers-sjefen Dick Fuld beskyttes mot de ansatte, som også hengte opp bilder av ham og andre Wall Street-ulver på en «Hall of Shame». Der burde også mange politikere og økonomer ha hengt, ifølge kronikkforfatteren. Foto: Susan Walsh / AP / NTB Scanpix
KONKURS: Etter konkursen i september 2008, måtte Lehman Brothers-sjefen Dick Fuld beskyttes mot de ansatte, som også hengte opp bilder av ham og andre Wall Street-ulver på en «Hall of Shame». Der burde også mange politikere og økonomer ha hengt, ifølge kronikkforfatteren. Foto: Susan Walsh / AP / NTB ScanpixVis mer

Ti år siden finanskrisa:

Fra krasjet på Wall Street til Donald Trump

Finanskrisa kan ha bidratt til at Trump ble president. Men Trump og kollapsen på Wall Street har samme årsak, nemlig trua på at to tredjedeler i et samfunn kan leve godt på bekostning av mindretallet.

Meninger

En septembersøndag for ti år siden befant den aggressive banksjefen Richard «Dick» Fuld seg i en tilstand av sjokk. «Gorillaen på Wall Street» hadde sett aksjekursen til sitt Lehman Brothers stupe fra 60 til 3 dollar på et halvår. Nå tilbød Barclays og Bank of America ham en ydmykende fillesum for å redde livsverket. Forutsatt at også USAs regjering spyttet inn penger.

Men finansminister Hank Paulson nektet å bidra. Republikaneren hadde allerede reddet flere banker og var lei stempelet som sosialist. Han mente det nå hastet å få slått Lehman konkurs, slik at markedene kunne roe seg før de asiatiske børsene åpnet.

Men den elleville finansverdenen hadde blitt for komplisert for Paulson. Han hadde mistet oversikten over de råtne pakkene med huslån som ble videresolgt i hytt og vær. Han skjønte heller ikke de globale pengeoverføringenes innfløkte infrastruktur. Alle handlet og sto i med alle, så da Lehmans London-ansatte slo av pc'ene for godt noen timer seinere, stanset de også transaksjonene til andre banker. De korket igjen ei åre og blokkerte med det blodomløpet til hele verdensøkonomien.

Fuld og ulvene på Wall Street skapte ikke katastrofen alene. Etter Murens fall og sosialismens endelikt la Bill Clinton og Europas sosialdemokrater seg inn mot midten for å gjøre seg valgbare. Denne liberaliseringa ble kalt Den tredje vei. Clinton fortsatte finansfrislippet som Ronald Reagan hadde startet da han ansatte Merrill Lynch-sjefen Donald Regan som statsråd. Banker som bare hadde drevet med sparing eller investering fikk lov til å spekulere med kundenes penger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sammen med økt handel og ny teknologi, ble resultatet nesten tjue år med vekst. Men forskjellen mellom høyre og venstre ble visket ut i velgernes øyne, og mange av dem fikk heller ikke ta del i rikdommen. Flere mistet jobben. Utdanning, noe de trengte for å omskolere seg, ble i stadig større grad et privilegium for de få.

Clinton og Bush forsterket to-tredjedelssamfunnet. Matematikken er like enkel som hjerteløs. I et demokrati hvor du må ha 50,1 prosent oppslutning, makter ikke et fattig mindretall gjøre slutt på urettferdigheta ved hjelp av stemmeseddelen. Ingen drømte om at denne logikken kunne svikte i et land hvor sosialisme attpåtil var et skjellsord.

Bush og Clintons finansministrer og økonomiske rådgivere gikk i skytteltrafikk mellom jobber i Washington og på Wall Street. Dette var intelligente mennesker som falt for fristelsen som lå i å tilpasse sine teorier til et system som ga dem astronomiske inntekter.

Det amerikanske valgsystemet legger opp til konsensus og konservering. Demokrater og republikanere har byttet på makta, med større forskjeller i uttalt retorikk enn i utført politikk.

Stemmen til en tilfreds sentrumsvelger teller det dobbelte av stemmen til en misfornøyd fløyvelger, siden hver stemme du vinner i midten også betyr en stemme tapt for motstanderen. Moderate republikanske velgere stemte gjerne på en demokrat hvis de likte programmet hans. Og omvendt. Men den plutselige polariseringa under Bush og Obama gjorde det nærmest umulig for en republikaner å stemme på en demokrat.

I 2016 kunne man plutselig få valgt en mann med radikale synspunkter, og som bare 20 prosent likte. Resten av den usannsynlige koalisjonen hentet Trump fra republikanere som mislikte ham, men som heller stemte på djevelen enn på en demokrat. Særlig hvis hun het Hillary Clinton. Slik bikka 20-prosentmannen på mirakuløst vis opp i 50.

Uten finanskrisa ville neppe Trump fått de 20 prosentene han trengte for å stille til valg. Men Trump og krisa var konsekvenser av én og samme årsak, nemlig en elite som slipper finanskreftene fri fordi det gagner dem sjøl, og som tillater seg å glemme jobb- og utdanningsmulighetene til en tredjedel av velgerne fordi de tror de kan.

Hadde disse heller fått skolegang og etterutdanning, ville de kanskje ha hatt en meningsfull jobb istedenfor å svømme rundt i det havet av bitterhet som Trump fisket i, og vært smarte nok til å gjennomskue hans banale budskap. Og de fattige som lånte til pipa hos Freddie Mac og Fannie Mae hadde muligens greid å betjene lånene sine, slik at finanskrisa hadde vært unngått.

Den oversette tredjedelen fikk altså sagt ifra til slutt, men ikke gjennom en rød revolusjon. Demokrater og sosialdemokraters frislipp av økonomien bidro både til finanskrisa og dagens uklare skille mellom høyre og venstre. Også i Europa gjør dette det lettere for den nederste tredjedelen å flykte fra sosialdemokrater til populister som neppe vil dem vel.

Det følger alltid etterpåklokskap i kjølvannet av hendelser som finanskrisa. Stakkars Dick Fuld måtte beskyttes mot sine egne ansatte da han rydda kontoret. Men det var sentralbanksjef Greenspan, Bush og Clintons stoiske sjaman, som hadde slått fast at folk som Fuld ville regulere seg sjøl.

En velfungerende markedsøkonomi avhenger av folks vilje til å ta sjanser og av bankenes tillit til at de lykkes. Enten du skal bygge hus eller en bedrift, trenger du en bank som gir deg penger du ikke har. Vi bruker altså penger som ikke finnes, og dermed finnes de. Det er like absurd som genialt. Slik sett er kapitalismen i seg selv en boble, men ei godartet og dynamisk boble. Så lenge den ikke brister.

Så lenge vi har ledere som vet hvor balansen mellom marked og regulering bør gå, og som beholder oversikten og har ryggrad til å rope ut, før systemet løper løpsk. Og som ikke kveler verdenshandelen, men heller ordner etterutdanning til dem som mister jobben.

Det er mange grunner til at Trump ble valgt. I likhet med finanskrisa er han barn av en internettalder som gjør kompliserte verdipapirer og banal kommunikasjon mulig. Finanskrisa forklares gjerne med moralsk hasard. Det ble tatt halsløs risiko fordi de som tok sjansene fikk gjøre det med andres penger, og de stolte på at staten ville redde dem uansett. Men det største hasardspillet var trua på at det var mulig å overse 33 prosent av befolkninga og komme ustraffet unna.

Straffen ble tilmålt 8. november 2016 og sones fortsatt. Straffens kjerne består i at drømmejobben gikk til en ukvalifisert jobbsøker som daglig spyr ut udannet tweet og er immun mot enhver form for etterutdanning.