Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Spillet om Syria

Fra krigshisser til fredsfyrste

Russland eier spillet om Syria. Det skyldes Vladimir Putins forvandling fra internasjonal paria til en slags delikat diplomatisk fredsfyrste. Under slagordet: «Russland først».

I FOKUS: Vladimir Putin sammen med Recep Tayyip Erdogan i svartehavsbyen Sotsji tirsdag kveld. Foto: Reuters / NTB Scanpix
I FOKUS: Vladimir Putin sammen med Recep Tayyip Erdogan i svartehavsbyen Sotsji tirsdag kveld. Foto: Reuters / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Møtet mellom den russiske presidenten og Vladimir Putin og hans tyrkiske kollega Recep Tayyip Erdogan i den russiske svartehavsbyen Sotsji onsdag kveld, understreker poenget. Et blodbad er forhindret etter at den amerikanske presidenten Donald Trump til alles overraskelse kunngjorde at han trakk amerikanske soldater ut av Syria for to uker siden. Beslutningen var et grønt lys til Tyrkia om å gå inn i grenseområdene i Syria for å knekke den kurdiske militsen i Syria, YPG.

Fra sør rykket syriske regjeringsstyrker inn i et område kurderne har kontrollert i flere år. Putin og Erdogan ble tirsdag enige om å gi kurderne ytterligere 150 timer for å komme seg ut av det tyrkerne kaller sin «sikkerhetssone» i Syria, mot en erklæring om at Tyrkia respekterer Syrias grenser. Hvor mye den erklæringen er verdt gjenstår å se. Det henger på en måte i lufta, der Russland regjerer. Russland og Tyrkia skal sammen patruljere grenseområdene rundt Tyrkias nye «sikkerhetssone».

Hele spillet er en stor diplomatisk triumf for Putin, som for fire år siden kastet Russland inn i det syriske blodbadet på den syriske presidenten Bashar al Assads side, og sørget for at han nå kommer seirende ut av borgerkrigen. Putin spiller på lag med Erdogan, som i utgangspunktet sto på motsatt side av Putin, og ville ha Assad fjernet. Putin holder sin hånd, ikke bare over Assad, men også over Trumps erkefiende, Iran. Han har til og med et i utgangspunktet godt diplomatisk forhold til kurderne; det var Trump som svek dem, med å invitere til en tyrkisk invasjon. Og Putin? Han spilte rollen som mekleren som forhindret blodbadet.

For Tyrkia er avtalen fra tirsdag også en triumf. Erdogan får klippet over den fysiske kontakten mellom de kurdiske militsene, YPG i Syria og PKK i Tyrkia. Han får kontroll over et territorium der han kan bosette mange av de nesten fire millioner syriske flyktningene i Tyrkia. Det siste kan han selge til Europa, som bare vil protestere mildt på den de-facto tyrkiske invasjonen av Nord-Syria. Alternativet til repatriering av syriske flyktninger i Tyrkias nye «sikkerhetssone» kan like gjerne være å slippe de syriske flyktningene inn i Europa. Det er riset bak speilet. Og det - riset - er kraftig.

Bak det oppsiktsvekkende russiske diplomatiske triumfen i Midt-Østen ligger selvfølgelig det vakuumet som Trump lagde med å trekke ut amerikanske styrker. Men bak triumfen ligger også et langvarig og systematisk diplomatisk fotarbeid. Putin har klart det mesterstykket det er å være på god fot med nær sagt alle parter i Midt-Østen. Han er først og fremst garantisten for sin allierte Assad. Dernest er han en viktig støttespiller for Iran. Men han er også på god talefot med Assads og Irans fremste motstander, Saudi-Arabia, som han forhandler høyere oljepriser med. Og han er på veldig god talefot med «alles» fiende, Israel. Han har til og med åpne kanaler til kurderne, det statsløse, alltid forrådte, folket. Putins transformasjon fra å være «krigshisser» i Ukraina for fem år siden er påfallende.

Særlig påfallende var transformasjonen under Valdai-konferansen, tidligere i høst. Konferansen er en årlig russisk mønstring av hjemlige og utenlandske politiske eliter og intellektuelle. Det mest påfallende var at det i år ikke kom et eneste aggressivt utfall mot Vesten, slik det stort sett alltid gjør. Det andre påfallende var at det ikke var det nære forholdet til Kina som var i fokus. For det som var i fokus var Russlands diplomati i Midtøsten. Med Putin i rollen som konfliktløser.

Utgangspunktet for det russiske diplomatiet er politisk stabilitet, re-etableringen av status quo, om man vil. Ved å bygge broer med så mange som mulig, og ikke grave grøfter. Det betyr ikke at Russland har blitt noen pusling i internasjonal politikk. Også Syria var - og er - et militært eventyr. Det er de militære gevinstene som nå skal forsegles med et bredt anlagt diplomati, i et spill som Trump har trukket USA ut av, vi er vitne til. Og som EU er for puslete, og for feige - frykten for syriske flyktninger fra Tyrkia - til å delta i.

Russland eier nå spillet om Syria. Men spillet er langt fra over. For å få fred må man ha en avtale mellom Tyrkia og de syriske kurderne. Og kan man på sikt unngå en krig mellom Tyrkia og Syria om den nye «sikkerhetssonen»? Også for fredsfyrsten er det mørke skyer i horisonten.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media