Fra landstryker til legende

I disse dager åpnes et Robert Normann-museum i Sarpsborg. Robert Normann? Gitaristen Jon Larsen fra Hot Club de Norvhge gir et portrett av jazzens svar på Greta Garbo, en av de største gitaristene i norsk musikkhistorie.

Da Robert Normann (1916- 1998) fylte 80 for fire år siden, sto familie, venner, presse og artister i kø for å hylle jubilanten i et stappfullt Folkets Hus i hjembyen Sarpsborg. Hans renommé i musikkretser var og er fortsatt enestående. Men hovedpersonen holdt seg hjemme på fødselsdagen, sky og tilbaketrukket som alltid.

Østfoldingen Robert Uno Normann fikk musikken inn med morsmelka. Hans tidligste minner er knyttet til spillegleden hjemme. Etter endt arbeidsdag var det obligatorisk med improviserte konserter på trekkspill, mandolin og gitarer.

Far og bestefar hadde vært langpendlere til nikkelverkene i Petersburg, hvor de russiske arbeidsfolkene kom sammen på søndagene og spilte og sang. Derfor kunne det ofte klinge sørgmodige russiske mollakkorder ut fra barndomshjemmet i fattigkvarteret Sundløkka, ved Borge, nær Sarpsborg.

Lommepenger

Normanns første møte med jazz var en klarinett på radioen omkring 1926. Et par år seinere var Robert sammen med trekkspilleren Sverre Samuelsen i gang med et større, blandet repertoar av foxtrot og jazz. De første spillejobbene ga nok en kjærkommen slant til lommepenger. Men da Zinken, hvor faren jobbet, stengte i 1928, ble det alvor.

Drømmen om å bli mekaniker måtte vike til fordel for inntektsgivende arbeid.

Tolv år gammel, med gitar, et naturlig forhold til russisk sigøynermoll, og med en gryende nysgjerrighet overfor jazz, begynte den profesjonelle tilværelsen som omreisende musiker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En bemerkelsesverdig biografisk parallell til en annen stor gitarist - Django Reinhardt.

På loffen

Første reis på loffen gikk til Moss. Repertoaret var enkel underholdningsmusikk. Møtet med trekkspillvirtuos og vagabond Willy Eriksen virket stimulerende på Robert, for like etter brøt de to opp og ga seg hen til det frie livet som omstreifere. De kunne tjene brukbart som gatemusikanter, men de krevde heller ikke stort. De kunne gå 25 mil til Kragerø på grunnlag av et rykte om «ertesuppe til 15 øre tallerken... så tjukk at skjea sto i'n!».

Fra midten av trettitallet gikk turene stadig oftere innom Oslo. De solbrune musikantene hadde et spennende repertoar av trekkspillbravader, filmmusikk, slagere og jazz. Robert tilbrakte tre- fire år som gårds- og gatemusikant.

Sisseners bar

Mange har påtatt seg æren for å ha oppdaget Robert Normann, men etter en invitasjon fra gitaristen Finn Westbye fant han på egen hånd veien til Sisseners Bar i Oslo.

Der spilte Westbye og Funny Boys, som var byens beste jazzband. Omtrent samtidig flyttet Freddie Valier, oppvokst i Spania med fransk mor, til Norge. Det var hans idé å få til et norsk strengeensemble à la Django Reinhardt.

Vinteren 1937- 38 ble Freddie Valiers String Swing startet: Freddie Valier (gitar og sang), Robert Normann og Stein Musum (litt seinere Finn Westbye) på gitarer, Arild Iversen (fiolin), og Fred Lange-Nielsen (bass). Forsterket med sangerinnen Betty Moe gikk bandet i studio 5. desember 1938 og spilte inn fire melodier - en av de første bevisste jazzinnspillingene i Norge.

Django i byen

I februar 1939 kom Django Reinhardt og Hot Club de France til Oslo. Det ærverdige lokalet var fylt til siste ståplass, og publikum var fjetret. Hele String Swing-bandet satt på første rad. Etter konserten, bak scenen, spilte Robert noen improviserte solostykker.

Django skal ha utbrutt: «Hva har jeg her å gjøre? Dere har jo Robert Normann.»

To år seinere nådde swingmusikken sitt høydepunkt i Norge, og Robert ble en ledende skikkelse i jazzmiljøet. Samtidig begynte elgitarens triumftog verden rundt, og Robert bygde sin første mikrofon av stjålne telefonmagneter, kobbertråd, bek, og en liten treplate. Han tok engasjement hos Heinz Wehner på Löwenbräu i Klingenberggaten i Oslo. I denne perioden utviklet han en tiltakende alkoholisme. Den 27 år gamle tobarnsfaren blir heretter en sjelden fugl i jazzsammenheng.

Trikkinnspillinger

Etter krigen fulgte to tiår med radio-, teater-, kabaret-, og restaurantmusikerjobbing. Robert Normann var en ettertraktet akkompagnatør. I radioprogrammet «Søndagsposten» fikk han nære venner som Alf Prøysen og Sigbjørn Bernhoft Osa. I «Søndagsposten» var det også rom for Roberts eksperimenter med flerspors båndopptak og trikkinnspillinger. Han inkorporerte bassgangene fra trikkinnspillingene i sin nye spillestil, og arrangementene utgjorde det bærende element.

På sekstitallet flyttet Robert til husmannsplassen Hauglund Østre, i Kvastebyen, nær Skjeberg i Østfold. Her begynner et nytt liv, uten alkohol, og med stor grad av sjølberging.

Småbrukeren, oppfinneren, tredreieren og mekanikeren Robert Normann slår ut i full blomst. Samtidig blir han ansatt som musikalsk leder for Riksteatret. Han komponerer et orkesterverk og skriver fremragende musikk til et stort antall teaterstykker og noen filmer.

Irritert på Hot Club

Det fins flere glimrende opptak med Robert Normann fra NRK, der hans modne og personlige spillestil, halvt jazz og halvt klassisk, foldet seg ut i full bredde. Blant de beste hører en håndfull melodier spilt inn som pauseinnslag for svart-hvitt-TV i 1971, som alternativ til det berømmelige akvariet. Tre år seinere skulle NRK starte prøvesendinger i farger, og blant de første var en ny runde pausemusikk med Robert Normann.

Noen år seinere hadde NRK byttet ut Roberts pausemusikk på TV med Hot Club de Norvhge. Per Frydenlund og undertegnede våget oss til å banke på hjemme hos den aldrende mesteren. Robert Normann åpnet opp, kastet et blikk på oss og ropte til kona over skulderen: «Gunvor, her er de som irriterer oss så jævlig på tv-en!»

Men guruen viste storsinn og inviterte oss inn på en uforglemmelig jamsession. Dette ble starten på et samarbeid som blant annet resulterte i gjenutgivelsene av Robert Normanns samlede jazzinnspillinger, på fire CD-er i januar 1989.

Sju stubbær

Oppglødd av suksessen med plateutgivelsene lar Robert Normann seg overtale til å møte de gamle gutta i et lokalradiostudio i mai samme år. Resultatet er fem nye innspillinger, med en lyrisk uttrykkskraft uten sidestykke i norsk gitarhistorie.

75 år gammel går Robert Normann i gang med å komponere en ny musikalsk føljetong. Hans gamle venn, bassisten Håkon Nilsen er død, så Robert konstruerer en gitar hvor han kan kompe bass-stemmene selv.

Tittelen er «Sju stubbær for én gitar og trommer». Her dukker elementer fra samtlige musikalske erfaringer opp, blant annet de sørgmodige russiske mollakkordene høres tydelig, som et ekko fra oppvekstmiljøet på Sundløkka.

Robert Uno Normann er utvilsomt en av Norges største jazzmusikere gjennom tidene. Over hele verden hylles han av kjennere som en av jazzgitarens originale pionerer.