Fra Lista med kjærlighet

Ujevnt portrett av en sympatisk, men lite snakkesalig kunstner.

BOK: Som kulturjournalist i Fædrelandsvennen gjennom flere tiår og som faglitterær forfatter har Gunvald Opstad vært en betydelig kulturformidler på Sørlandet. Han har skrevet bøker om tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen fra Kristiansand, sørlandsdikteren Vilhelm Krag og landsdelens store maler, Amaldus Nielsen.

Nå har Opstad skrevet nok ei bok med lokalt tilsnitt, denne gang om Reidar Rudjord (f. 1930), en kunstner han har fulgt i mange år som journalist og har skrevet om også tidligere, i praktverket «Sørlandet og malerne». «Reidar Rudjord» er blitt ei sympatisk bok – mer et langt portrett av mannen og verket enn noe forsøk på en uttømmende biografi. Den er utpreget journalistisk i sin tilnærming, og – korte presentasjoner av en lang rekke Rudjord-arbeider til tross – langt fra noen kunstfaglig utgivelse.

Alltid Lista

Enkelte kunstnere beveger seg rastløst videre, endrer motivkrets og prøver stadig nye teknikker og medier. Andre lager variasjoner over det samme bildet hele livet. Reidar Rudjord er blant dem som alltid har holdt fast på det samme motivet: Sine barndomstrakter på Lista vest for Farsund – en flat halvøy med et helt spesielt lys og landskap, en uvanlig mengde eldgamle kulturminner og tettere kontakt med avenyene i Brooklyn enn med Oslos gater. Som mange andre sammenlikner Opstad Lista med Jæren.

I boka «Livstegn og speilinger» (1966) skriver kulturjournalisten Odd Hølaas fra Kristiansand at han hvert år tar seg en tur til Lista. Hølaas er mannen Arne Skouen i sin bok «En journalists erindringer» kaller «mesteren innenfor den lyriske patos i norske avisspalter». Om Lista skriver Hølaas:

«Aller finest er Lista om våren i stille vær. Over det vide lave land ligger myriader av vårens første blomster og sender sollyset tilbake mot den skjære blå himmel. Det er et lys så sterkt og høyt at eng og mose og gnistrende stein ligger og yrer mot det blå rom. Et øyeblikk tror en at en skute skjærer gjennom landet, men den ligger utenfor på det blanke hav med en sølvskimrende strime etter seg.»

Dette er landskapet Rudjord lever og arbeider i, landskapet han igjen og igjen – gjennom 50 år – har foreviget i et stort antall trykk og malerier.

Grafikk

Det er liten tvil om at det er som grafiker og som en betydelig representant for grafikkens blomstringstid i 1960- og 1970-åra Rudjord har krav på en plass i den norske kunsthistorien. Hans utallige grafiske framstillinger av Hellemyra på Lista – myrområdet han er så glad i – med sin nesten alltid like knivskarpe horisont, har på sitt beste en spenning i seg som gjør de abstraherte, forenklede landskapene til noe helt egenartet og «rudjordsk».

Maleriene hans er mer konvensjonelle og mangler ofte grafikkens dynamikk og dramatikk, noe Rudjord også selv er inne på: «De er glatte og pene.» Det er betegnende at de de 18 Rudjord-verkene Nasjonalgalleriet og Samtidsmuseet til sammen eier, alle er grafiske arbeider fra perioden 1959 til 1977.

Høstutstillingen

I de tre tiåra var Rudjord også en gjenganger på Høstutstillingen, han stilte jevnlig ut i Kunstnerforbundet og deltok på en serie internasjonale grafikkutstillinger. I 1972 representerte han Norge på Venezia-biennalen. I seinere år blir han imidlertid mer og mer en lokal kunstner som i all hovedsak stiller ut i Agder-traktene.

Men det begynte overraskende internasjonalt. Som 18-åring forlot Rudjord lærerhjemmet på Lista, først til fordel for Kunst- og håndverksskolen og Akademiet i Oslo, siden for Firenze, Amsterdam og til slutt den britiske grafikeren Stanley W. Hayter i Paris, som er berømt for å ha utviklet en metode for å framstille flerfargetrykk med bare én plate. I Hayters Atelier 17, der også Inger Sitter hadde arbeidet og Rudjord ble i halvannet år, la han grunnlaget for sitt lange liv som grafiker. Tidlig i 1960-åra dro han så til Oslo og startet Atelier Nord, men vendte snart hjem til Lista.

Opstads hovedkilder er samtaler med kunstneren selv, brev og tekster Rudjord har skrevet og gamle avisintervjuer og anmeldelser. Men den antibohemske Rudjord er ikke noe fargerikt objekt. Han har levd en stille og meget arbeidsom kunstnertilværelse i myra si, bare avbrutt av tradisjonelt familieliv og birøkt for å spe på inntektene. Han er tilsynelatende uinteressert i den mer teoretiske siden av kunsten, og ikke utpreget verbal. Han foretrekker å la kunsten tale for seg, og er i liten grad villig til å uttale seg om kunsthistoriske idealer og tradisjoner.

Opstad er selv inne på vanskelighetene: «Etter hvert som man arbeider seg framover i Reidar Rudjords liv, blir det stadig vanskeligere å finne noe personlig å skrive om ham. Han bare jobber!». Det bærer dessverre også boka preg av. Nå og da lider den under tendenser til oppramsing, som i pliktløpet om barndom og familiehistorie. Andre ganger, som i kapitlet om studentliv i Oslo, later Opstad til å ha latt seg rive med av begeistringen over brevkildene han har funnet, og siterer inntil det kjedsommelige om Rudjords ønsker om å få dynetrekk tilsendt eller om bollene søsteren har kjøpt.

Sitatmosaikk

Nå og da nærmer boka seg også den rene sitatmosaikken, med lange sekvenser fra andres intervjuer og anmeldelser. I høyst varierende grad bidrar de med noe nytt til framstillingen. Med tanke på hvor uvillig Rudjord er til å sette kunsten sin i sammenheng, er det dessuten rart at ikke Opstad gjør det i større grad selv. Kunstnerisk lever den Rudjord vi møter i boka på alle måter i en temmelig ensom, isolert verden – bortsett fra Opstads lille oversikt over andre Lista-malere.

Grepet med å la hans fire barn uttale seg om faren sin fungerer imidlertid godt, og introduserer perspektiver Opstad ellers ikke er inne på, for eksempel Rudjords kristne tro. Hovedteksten avslutter forfatteren med et dagboksitat fra 1961 som viser at den ordknappe kunstneren likevel kan formulere seg rørende i skrift: «Mitt store ønske er da å engang kunne riktig snakke ut gjennom maleriet. Riktig få tale til menneskene og åpne meg for dem. Da ville jeg bli lykkelig, tror jeg. Dette er rart, men jeg tror det må være slik. Kanskje derfor jeg maler i det hele tatt, for hvorfor maler vi?»