Fra Liszt til lunsj

Mai: Leif Ove Andsnes festspiller Liszt i Bergen.

Sett i fugleperspektiv fra 14. rad i Grieghallen farer hendene som kjempeedderkopper over svarte og hvite tangenter. I det ene øyeblikket fram og tilbake i en grotesk, fingerstruttende kamp på liv og død, i neste nå i en mykfingret pas de deux, varsomt og sensuelt fingerspissdanset helt ut mot kanten av stupet, der ett eneste feiltrinn er ensbetydende med katastrofe.

Det er en synsopplevelse så fascinerende at hvis den først fanger deg, overdøver den musikken, dette veldige som brer seg som en altfavnende, usynlig sky fra mennesket på pianokrakken.

JUNI: LUNSJ I OSLO. Iført kniv og gaffel er de andsneske sleggehender mindre, og også mindre billedvekkende. Mest likner de på normale arbeidsredskaper for en hvilken som helst elfenbensplukker av et visst format: passe senesterke og utstyrt med ti passe lange fingrer med pent trimmede negler og små pianistputer på undersiden av hver fingerspiss. Altså ingen oppsiktsvekkende oktavslukere, virtuositeten som utløses i dem ved flygelet er ikke avlesbar ved restaurantbordet. Selv om eieren pleier et nesten like lidenskapelig forhold til mat som til den musikken han har gjort til en så stor del av sitt 29-årige liv. Han synes noe av det hyggelige ved å ha 250 reisedøgn i året er anledningen til å oppsøke nye restauranter, nevner «Rules» i London som ett av favorittstedene («håper på et besøk når vi flytter Risør-festivalen over til Wigmore Hall om en uke») og innrømmer at matlaging er i ferd med å bli en hobby.

- I forgårs lagde jeg middag til 15, sier han med stolt beskjedenhet.

- Fylt sopp som forrett, penne arabiata som hovedrett. Temmelig enkelt, men...

- Skriver vi det, kommer du til å drukne i frierbrev...

- Nei-nei, bare skriv at det er veldig gøy å lage mat. Og jeg har oppdaget at hvis man er hjemme få dager av gangen, slik jeg er, er det en måte å komme inn i hjemmet på med en gang. Invitere noen over, lage mat, få i gang kjøkkenet - det skaper et hjem.

SIDEN LEIF OVE ANDSNES VERKEN er fotballspiller eller popmusiker, men bare en av verdens aller beste klassiske pianister, kan det ennå tenkes at noen ikke har fått med seg at han er fra Karmøy, tidlig viste usedvanlig talent som pianist og gikk rett fra ungdomsskolen til Musikkonservatoriet i Bergen og den fremragende pedagogen Jiri Hlinka.

Og skjønt også hans videre historie har vært gjengitt i alskens presse, kan man jo som resultat av et øyeblikks distraksjon ha unngått å registrere at mannen i løpet av det siste tiåret har feiret overveldende triumfer med og uten navngjetne symfoniorkestre og deres stjernedirigenter på alle verdens hovedscener; at han er blitt mange ganger bepriset med tonnevis av ære og millionvis av kroner, er to ganger Grammy-nominert, deler seg mellom leiligheter i København og Bergen de rundt 100 døgnene i året hvor han ikke er på turné og ble «Årets spellemann» nå sist vinter.

Mer da? Jo, man kan ha lest at den unge Leif Ove drømte om en proffkarriere i fotball, men valgte musikken og ga seg som ballmosjonist etter å ha skadd en hånd; at han svømmer litt for å holde seg i fysisk form og at han er hekta på daglig pianospill.

Han er kort sagt så mediebelyst at bare røntgenbilder av sjelen og forhør under hypnose kan avsløre noe nytt. Derfor begynner vi like godt å snakke om været: Hva skjer med hans og bratsjisten Lars Anders Tomters kammermusikkfestival til uka, hvis fromme Risør blir herjet av syndeflod og vindkuler så harde at hvitmalinga fyker i flak av bedehusveggene?

- DET VAR NESTEN SÅNN I FJOR. Men folk sto i kø der de skjenket seg et glass, utvekslet fotografier fra forrige år og holdt ut, sier Andsnes, som ikke har glemt det året han var på utenlandsturné under Risørfestivalen, og svor på at det aldri skulle skje om igjen.

- Som festivalarrangører begynner kanskje du, Tomter og Bernt Lauritz Larsen å nistirre på langtidsvarslene tidlig i juni?

- Nei, det vi ser på først, er hvilke fotballmesterskap som skal arrangeres. Det pleier å kollidere, slik at vi får finalen under avslutningskonserten vår. I fjor var det krise med Drillos midt oppe i det hele, men det viste seg til slutt at folk møtte fram likevel.

- Så krisa var egentlig at ikke du fikk sett kampene på TV?

- Ja litt. Jeg må innrømme det.

- Du hadde en drøm om å bli proffspiller?

- Det der er sterkt overdrevet. Jeg hadde et par onkler som var involvert i fotball, jeg så veldig opp til dem. Men jeg var for langsom til beins, jeg får nok holde meg til fingrene, sier han som heiet på Vard innimellom skalaøvelsene.

MED HOCKEYSVEIS og musikklivets tynneste bart uttalte den 18 år gamle musikkstudenten Andsnes: «Jeg er gått raskt til topps. Nå gjelder det først og fremst å bevare roen.»

Elleve år etter er håret kortklipt, barten borte og toppen mye, mye høyere. Hva med roen?

Kort time-out. Så:

- Da jeg sa det, ante jeg nok at det hadde gått vel fort. Jeg hadde noen litt vanskelige år der orkestre og konsertarrangører plutselig ønsket meg, uten at jeg hadde så stort repertoar og uten at jeg følte meg helt klar for det livet. Jeg ville helst være musikkstudent et par år til og utvikle meg videre. Derfor begrenset jeg meg til 20- 30 oppdrag pr. år, det var til gjengjeld konserter med stykker jeg visste at jeg kunne ut og inn. Det ga meg god selvtillit på scenen.

- Ble noensinne tanken på å måtte utvide repertoaret med de store, vanskelige klaverkonsertene, som Rakhmaninovs tredje, så skremmende at du vurderte å gi opp?

- Nei. Men i en periode kansellerte jeg noen konserter fordi jeg ikke rakk å øve inn stoffet. Presset gikk ut over nattesøvnen, da avlyste jeg. Men gi opp? Nei. Jeg har alltid vært sikker på at jeg ville spille, og dette livet kan jo innordnes på så mange måter. Jeg er ennå ikke helt sikker på hvordan jeg egentlig vil ha det.

- Bare et fåtall har samme yrke som deg, konsertpianist i verdenstoppen med hele verden som arbeidsplass. Lurer du av og til på om det var du som valgte yrket eller yrket som valgte deg?

- Ja. Jeg hadde overhodet ikke noe klart bilde av hva det ville si å være profesjonell pianist. I begynnelsen var det nok yrket som valgte meg, siden har det vært en prosess å prøve å styre det dit hen at jeg har tatt valgene.

FOLK MED 250 REISEDØGN I ÅRET ender ikke sjelden ufrivillig som vrakgods fra havarert familieliv. Har Andsnes erfart på kroppen at det er vanskelig å kombinere karrieren med nære forhold?

- Nå har ikke jeg prøvd å stifte familie, innleder han.

- Men selvfølgelig er det problematisk å etablere et godt forhold under sånne omstendigheter. Det å komme hjem og så reise av sted igjen hele tida utløser ikke de emosjonene et forhold kan bygges på. Jeg tror likevel ikke alternativene nødvendigvis må være enten - eller, jeg har sett eksempler blant kolleger på løsninger som fungerer. Men hvis det skulle bli alvor for meg, er det klart jeg må vurdere hvordan man praktisk skal innrette seg. Jeg har ingen tro på at jeg hadde kunnet klare å leve sånn som jeg gjør, hvis jeg hadde hatt egen familie.

- Noen musikere ansetter kona som manager og reiseleder?

- Ja, og det finnes noen dirigentfruer som er det meste, for å si det sånn. De eksemplene er ikke alltid bare hyggelige.

- Navn?

- Jeg tror ikke det, avslår Andsnes.

Neppe uklokt med tanke på kommende prosjekter, som avtaleboka er full av til langt ut i neste tusenår.

MEN OM ETT ÅR tar han sabbatshalvår. Oppgave én blir å komme seg unna flyglene, som nok vil skule stygt etter ham, både Bösendorfer'n i København og Steinwayen i Bergen.

- Jeg tror jeg drar til fjells, sier han. - Jeg er mye mer havmenneske enn fjellmenneske, men jeg har en romantisk drøm om at det må være gøy å gå i fjellet en eller annen gang. Og når jeg først begynner noe så uvanlig som et sabbatshalvår, kan jeg like gjerne gjøre noe så uvanlig som å gå i fjellet.

- Og når du kommer ned i lavlandet igjen?

- Være hjemme. Kanskje lære et nytt språk. Spille Bach.

- Hva begynner du med når du tar tak i Bach?

- Det letteste! Jeg venter nok litt med «Das wohltemperierte Klavier».

- Hva med shopping? Har du svart belte i shopping etter alle reisene rundt om i verden?

- Ikke i shopping, bare i Chopin. OK, jeg vet den er gammel, flirer Andsnes, som har kjøpt konsertdressen sin, en svart, nesten minimalistisk snittet sak, i Bogstadveien i Oslo.

- Der kjøpte jeg den forrige også, opplyser han. - Jakka har jeg på meg nå. Etter å ha spilt 250 konserter var den lei og ville heller gå på byen.

- Er dressene dine et opprør mot snippkjoleskikken i det klassiske musikkliv?

- Opprør og opprør. Da jeg gikk over fra snippkjole til dress for et par år siden, føltes det iallfall utrolig befriende. Og konsertarrangørene har ikke laget problemer.

- Helt til slutt: Anne-Sophie Mutter sa at den dagen hun føler at hun ikke klarer å overgå seg selv lenger, ikke klarer å skape noe nytt i den velkjente musikken, da gir hun seg. Har du det på samme måte?

- Dette høres sikkert arrogant ut, men: Hvis jeg tror at han som spilte her i går gjorde det bedre enn jeg kan gjøre det i dag, da har jeg ikke noe på scenen å gjøre. Iallfall jeg må tro at min versjon er den ultimate, at det er jeg som har nøkkelen til verket, sier Leif Ove Andsnes, og går til neste øvelse.