FANTASYSUKSESS: Catherine Fishers fantasyroman «Incarceron» har vært en bestselger både i USA og hennes hjemland Storbritannia.
FANTASYSUKSESS: Catherine Fishers fantasyroman «Incarceron» har vært en bestselger både i USA og hennes hjemland Storbritannia.Vis mer

Fra lukket idealsamfunn til livsfarlig verden

Mørk og original fantasyroman.

ANMELDELSE: Er det mulig å skape en perfekt verden?

Det er det bakenforliggende spørsmålet i Catherine Fishers ungdomsbok «Incarceron: Fengselet», som kom ut i Storbritannia i 2010 og ble en formidabel suksess.

Idealsamfunn
Boka er en krysning mellom fantasy og science fiction. Populære sjangere innen ungdomslitteraturen, som like fullt skriker etter originale stemmer. Det har vi fått med «Incarceron».

Vi befinner oss i et ukjent kongedømme i en ukjent tidsepoke. En gang for lenge siden bestemte styresmaktene seg for å stanse tiden, og nå lever menneskene i en merkelig 1800-tallskulisse. Unntaket er etterkommerne etter skurker og landssvikere, som ble stengt inne i det enorme, mytiske fengselet Incarceron. Målet var å skape et lukket idealsamfunn, men Incarceron har i stedet utviklet seg til en trøstesløs og livsfarlig verden.

Fra lukket idealsamfunn til livsfarlig verden

På innsida lever Finn, som er overbevist om at han en gang var utenfor. Utenfor er Claudia, som er datter av fengselsdirektøren og fanget i et politisk spill.

Forklaringer uteblir
Boka inviterer til refleksjon rundt politikk, etikk og ideologi. Samtidig er spenningen høy hele veien, og fortellingen tar stadig uventede vendinger. Hovedpersonene vet lite, men leserne aller minst, både om dem og om verden de lever i. Det øker spenningen, men gir også fortellingen et litt kaldt preg.

Personene er mangefasetterte, men vi kommer ikke helt under huden på dem. Flere av brikkene faller på plass etter hvert, men løsningene virker ikke alltid helt logiske. Tilfeldighetene er mange, og flere forklaringer uteblir.

Språket er også originalt, men hakker litt. Mange replikker må leses to ganger, skal vi få med oss hvem som sier dem. Skrivestilen er poetisk, med mange korte, ufullstendige setninger som på sitt beste skaper driv i fortellingen, men på sitt verste bremser den. Kanskje har oversettelsen litt av skylda.

«Incarceron» er en svært kompleks roman. Et litt lavere ambisjonsnivå ville muligens gitt Fisher større kontroll på sin egen fortelling, og gjort det lettere for leserne å henge med.