Fra Mao til mammon

I dag skåles det i Kina. Folkerepublikken fyller 50 år, og i Folkets Store Hall i Beijing er det dekket til festmiddag for 5000 gjester. - Ganbei! sier kineserne, og så tømmer de glassene helt. Og rett skal være rett: På jubileumsdagen er det mye å glede seg over. Men bismaken fra fortidens feilgrep sitter nok ennå i tungen til mange kinesere.

Historieskrivningen har dårlige kår i Kina, og den hele og fulle sannhet får vi kanskje aldri vite. Primærkildene dør. Men noe vet vi, delvis takket være kineserne selv. Midtens rike preges av økende åpenhet, også når det gjelder innsynet i den nære fortid. Temaer som tidligere var tabu, drøftes nå med dørene på gløtt - et godt tegn.

Folkerepublikkens første 50 år har - for å si det på kinesisk - vært en blanding av surt og søtt. I dag er de fleste, historikerne inklusive, enige om at starten var god. Fram til 1956- 57 gikk utviklingen i jevne steg, og for flertallet av kineserne ble livet bedre.

Men så kom problemene: I 1958 lanserte Mao Zedong Det store spranget. Tanken var å finne en snarvei til kommunismen ved å mobilisere kineserne til maksimal kollektiv innsats. Resultatet ble millioner av menneskers død. Mao trakk seg skadeskutt tilbake, men bare for å samle krefter til et nytt hårreisende prosjekt: Kulturrevolusjonen. I ti år, fra 1966 til 1976, ble Kina satt på hodet, og igjen ble talløse uskyldige drevet i døden. Blant dem Liu Shaoqi, Kinas mangeårige president, som råtnet til døde på et fengselsgulv i Kaifeng i 1969.

Tolv år senere nedsatte kommunistpartiets sentralkomité en kommisjon for å saumfare Mao-epoken. Chen Yun, økonom og en av toppene i sentralkomiteen, uttalte seg trolig på vegne av mange da han reagerte med følgende hjertesukk: «Om Mao hadde dødd i 1956, ville alt ha vært vel og bra. Navnet hans ville ha lyst i gullskrift. Men nå må vi erkjenne at han døde i 1976 - og hva da?» Konklusjonen ble som ventet: Mao hadde vært «70 prosent bra» og «30 prosent dårlig». De dårlige prosentene skyldtes formannens egenrådighet og «subjektive handlinger» i årene under og etter Det store spranget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I ettertid er det ingen tvil om at Kulturrevolusjonen framstår som en av Folkerepublikkens store katastrofer. Men de menneskelige tapene - dødstallene - var etter alt å dømme langt høyere under Det store spranget.

For tre måneder siden møtte jeg historikeren Ma Qingshi (76) i Shanghai. Ma, lutrygget og grå, satt bak sin gamle, før-revolusjonære kontorpult og sa:

«Hvis Kulturrevolusjonen var et galehus, var Det store spranget en dødsmark.»

Det kortsiktige målet med Det store spranget var å gjøre Kina til verdens største stålprodusent, det langsiktige å føre folket og landet inn i kommunismen. Kineserne svarte med å kaste alt tenkelig metallskrap inn i de primitive smelteovnene som ble reist i bakgårdene i hver eneste landsby. Det ferdige «stålet» viste seg imidlertid helt ubrukelig, og da bøndene var ferdige med jobben, hadde avlingene råtnet på rot. Plutselig sto kineserne - 600 millioner mennesker - ribbet til skinnet.

Resultatet ble en av de største tragediene i historien: Mellom 25 og 45 millioner kinesere måtte bøte med livet. Menneskene bare segnet om, og i de hardest rammede områdene begynte foreldrene å spise sine egne barn. Men partiorganet Folkets Dagblad var i ekstase:

«Den greske mytologien fra oldtiden var bare en fortelling, en drøm, et ideal. I dag, i Mao Zedongs æra, er himmelen her på Jorden. Alle formann Maos profetier er blitt til virkelighet.»

For mange artet denne tiden seg som et kollektivt selvbedrag. I iveren etter å tilfredsstille forventningene til ledelsen i Beijing, blåste de lokale pampene produksjonstallene opp til ufattelige størrelser. Folkets Dagblad - vanligvis tregheten selv - brakte tallene videre, og slik ble sulten forvandlet til overflod.

De første alvorlige problemene åpenbarte seg i 1959. Men først i 1960 rammet tragedien med full tyngde. Drevet av sult brøt millioner av mennesker opp fra hus og hjem. Landeveien neste. Tallløse barn ble etterlatt i veikanten. I Anhui-provinsen endte Maos eksperiment i et inferno av lidelse og død. Offisielle dokumenter viser at hele landsbyer bukket under for sulten. De som holdt ut lengst, levde av å spise hverandre, skriver Kina-eksperten Jasper Becker i boken «Hungry Ghosts» (Henry Holt and Company, New York 1998).

- Noe av det verste som skjedde, var at foreldrene måtte ta stilling til hvem som skulle dø først, het det i en rapport. - Som regel ble småjentene og de eldste ofret først. Guttene ble spart i det lengste. En mor kunne si til datteren sin: «Snart skal du besøke din bestemor i himmelen.» De sluttet å gi datteren mat. Det eneste hun fikk, var vann. Straks datteren var død, ble hun utvekslet med den døde nabodatteren. Slik slapp foreldrene å spise sine egne barn. De kokte kjøttet og lagde en slags suppe av det. Folk hadde lært seg dette under hungersnøden på 1930-tallet.

Becker er forsiktig med å anslå hvor mange kinesere som sultet til døde i kjølvannet av Det store spranget. Men han siterer tallrike andre, blant dem Chen Yizi, en høytstående tjenestemann som flyktet til USA i 1989. Chen deltok tidlig på 1980-tallet i en offisiell undersøkelseskommisjon som gransket hungersnøden. Kommisjonen konkluderte med at mellom 43 og 45 millioner mennesker sultet i hjel. Shanghai-tidsskriftet Samfunn anslo i 1993 tapet til «minst 40 millioner». Fang Lizhi, også kjent som «Kinas Sakharov», er mer beskjeden i sitt anslag: 25 millioner.

De sprikende tallene viser bare hvor vanskelig det er å få oversikt over et så stort land som Kina. Det eneste som er sikkert, er at millioner av mennesker sultet i hjel på grunn av én manns uhyrlige feilgrep.

En av de få partilederne som våget å utfordre Mao under Det store spranget, var Peng Dehuai. Peng var ingen hvemsomhelst; han var krigshelt, forsvarsminister og marskalk. På det stormfulle politbyråmøtet i Lushan i 1959 forfattet han et langt privat brev til Mao, der han tilkjennega sin dype uro for det som nå skjedde i Kina.

Mao offentliggjorde brevet og ba den gamle krigshelten om å dra til helvete. Og så gikk det som det måtte gå: Peng Dehuai ble ribbet for alle sine distinksjoner og kastet i fengsel. Der ble han torturert til døde.

Møtet i Lushan ble skjebnesvangert for den unge folkerepublikken. Hadde flere våget å følge Peng Dehuai, kunne Mao ha blitt stanset. Høyst sannsynlig ville landet ha fått en mer rasjonell utvikling, og de tapte årene kunne ha vært unngått. Men stilt overfor Maos raseriutbrudd, valgte skeptikerne å bøye av. Hvis politbyrået våget å kritisere ham, ville han dra opp i fjellene og organisere en ny frigjøringshær! Mao fikk det som han ville, med katastrofale følger. I dag - i ettertid - er det fristende å påstå at Kinas tapte år omfatter hele perioden fra 1958 til 1976.

Slik blir det kanskje lettere å forstå den økonomiske veksten som Kina har prestert de siste årene. Når basisen er lav, skal det bare noen enkle, rasjonelle håndgrep til for å få fart på hjulene. På 1980-tallet realiserte kineserne en årlig vekst på ti prosent, på 1990-tallet åtte prosent. Imponerende, men tallene må sees i lys av utgangspunktet.

Fortsettelsen kan bli langt vanskeligere, og de neste årene vil sette det kinesiske lederskapet på nye, alvorlige prøver. I rak motsetning til Mao, som trodde at all visdom under himmelen var konsentrert i hans eget hode, må dagens ledere i Beijing belage seg på å lytte til det folket de hevder å representere. I så måte kan det kollektive lederskapet bare betraktes som en sped begynnelse.

Den andre store utfordringen består i å fordele den rikdommen som nå skapes, på flest mulig innbyggere. For å si det litt brutalt, besto Maos fortjeneste i at han klarte å fordele fattigdommen noenlunde rettferdig. Men nå er matkupongenes tid forbi, aksjekupongene har overtatt. Resultatet manifesterer seg på menykartene i Beijing, Shanghai og Guangzhou, der Kinas nyrike tilbys andestek overstrødd med gullstøv. Prisen: 30000 kroner. En fattigbonde i Gansu-provinsen må arbeide et helt liv for å tjene like mye.

Hvem tør påstå at Kina er et kjedelig land?