Fra Mao til mammon

I dag skåles det i Kina. Folkerepublikken fyller 50 år, og i Folkets Store Hall i Beijing er det dekket til festmiddag for 5000 gjester. - Ganbei! sier kineserne, og så tømmer de glassene helt. Og rett skal være rett: På jubileumsdagen er det mye å glede seg over. Men bismaken fra fortidens feilgrep sitter nok ennå i tungen til mange kinesere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Historieskrivningen har dårlige kår i Kina, og den hele og fulle sannhet får vi kanskje aldri vite. Primærkildene dør. Men noe vet vi, delvis takket være kineserne selv. Midtens rike preges av økende åpenhet, også når det gjelder innsynet i den nære fortid. Temaer som tidligere var tabu, drøftes nå med dørene på gløtt - et godt tegn.

Folkerepublikkens første 50 år har - for å si det på kinesisk - vært en blanding av surt og søtt. I dag er de fleste, historikerne inklusive, enige om at starten var god. Fram til 1956- 57 gikk utviklingen i jevne steg, og for flertallet av kineserne ble livet bedre.

Men så kom problemene: I 1958 lanserte Mao Zedong Det store spranget. Tanken var å finne en snarvei til kommunismen ved å mobilisere kineserne til maksimal kollektiv innsats. Resultatet ble millioner av menneskers død. Mao trakk seg skadeskutt tilbake, men bare for å samle krefter til et nytt hårreisende prosjekt: Kulturrevolusjonen. I ti år, fra 1966 til 1976, ble Kina satt på hodet, og igjen ble talløse uskyldige drevet i døden. Blant dem Liu Shaoqi, Kinas mangeårige president, som råtnet til døde på et fengselsgulv i Kaifeng i 1969.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.