Fra Mjøs til handling

Mjøs-utvalges innstilling framstår som en kombinasjon av en fristillingsreform og en standardiseringsreform.

Mye av diskusjonen om Mjøs-utvalgets innstilling har hatt som forutsetning at dens forslag vil få store konsekvenser for norsk høyere utdanning dersom de gjennomføres. Jeg tror et slikt utgangspunkt er feilslått, og at debatten rundt innstillingen derfor har blitt mindre opplysende enn det norsk høyere utdanning og grunnforskning fortjener. Konsekvensene av utvalgets forslag er langt mindre avklart enn debatten til nå har gitt inntrykk av. Dette betyr ikke at innstillingen ikke inneholder forslag av betydning. En rekke av dens forslag kan føre til viktige endringer. Poenget er at slike endringer i praksis avhenger av en rekke forhold som ikke er avklart, og til dels ikke kan avklares på forhånd.

Her skal jeg konsentrere meg om to av utvalgets forslag som skiller seg ut som spesielt klare og prinsipielt konsekvensrike. Det ene gjelder styringsordningen der det sentrale forslaget er fristilling av institusjonene slik at statlige bindinger som hemmer arbeidet for bedre kvalitet fjernes. Det andre gjelder gradsstrukturen som skal standardiseres og bringes på linje med internasjonale, dvs. amerikanske forbilder med bachelor-, master- og doktorgrad som hovedelementer. Slik framstår innstillingen som en kombinasjon av en fristillingsreform og en standardiseringsreform. Erfaring tilsier at hensikten med gradsstrukturen lettere kan oppnås enn hensikten med fristillingen. Grunnen til at standardiseringen vil komme, er i første rekke presset utenfra. Når de største landene i Europa gjennomfører et slikt gradssystem, vil den følte eller reelle isolasjonsfaren ved å holde fast på den gamle ordningen gjøre det vanskelig å opprettholde norske særordninger.

Utsiktene til å oppnå en reell fristilling er atskillig mer usikre. Utvalget har i denne forbindelsen bygget inn flere, litt motstridende forslag. Et eksempel er institusjonenes styrer der formell fristilling kombineres med et flertall av departementsoppnevnte styremedlemmer. Her går sentralisering av makt og delegering av ansvar hånd i hånd på en måte som vil gjøre det vanskelig å spå hva som blir nettoresultatet.

Ser vi på Mjøs-utvalgets bidrag til å realisere sin egen hovedmålsetting - å høyne kvaliteten på høyere utdanning og forskning - bereder utvalget grunnen på følgende måte: Det argumenteres for at fristilling er en forutsetning for kvalitet. Samtidig opereres det imidlertid med så mange definisjoner av kvalitet og forskjellige former for fristilling at det å se den påståtte sammenhengen stiller lesernes forestillingsevner på store prøver. Dessuten unnlater utvalget stort sett å fremme konkrete forslag med henvisning til at dette er en oppgave de fristilte institusjonen selv må løse.

Hva slags konsekvenser utvalgets forslag om formelle endringer av styringsformer og gradsstruktur kan få for innholdet i undervisning og forskning, er altså høyst uklart. En viktig grunn til det er at det i første rekke er det enkelte institutt som fyller dem med et faglig innhold. Instituttene spiller en avgjørende rolle når det gjelder å kontrollere og utvikle akademiske kvalitetskriterier, og de legger grunnleggende betingelser for hvordan politikken blir gjennomført. Dette stiller store krav til den som vil gjennomføre en nasjonal kvalitetspolitikk: Det gjelder å utvikle politikken på en slik måte at retningslinjene kan omdannes til tiltak som kan vinne aksept i de akademiske miljøene og motivere til økt innsats for høyere faglig kvalitet.

Når Mjøs-utvalget sier så lite om de nivåene som er viktigst for å gjennomføre dets sentrale målsettinger, er det nærliggende å spørre hva som skal til for at høynet kvalitet og fristilling skal oppnås. Dersom en ønsker å oppnå dette gjennom endrede organisasjonsformer og -praksis, tror jeg det er av avgjørende betydning å ta hensyn til en del viktige trekk ved norsk politikk og akademiske tradisjoner. La meg derfor avslutte med å peke på noen slike trekk som har det til felles at de virker som bremser på reformer og svekker deres virkninger.

Statsbinding. Norske universiteter er og har alltid vært tett knyttet til staten og dens utvikling. Dette står i sterk kontrast til dagens dominerende oppfatning, som går ut på at forholdet mellom samfunn, stat og universitet har endret seg fundamentalt de siste hundre år. Som en konsekvens skal da universitetet, som ifølge dette feilaktige synet opprinnelig var en autonom institusjon, ha blitt stadig mer avhengig av og må vise at det er til nytte for sine omgivelser. Når forestillingen om at nyttetenkning og press mot universitetene representerer noe nytt er så utbredt, viser det hvor seiglivete ideologiske forestillinger uten forankring i virkeligheten kan være.

Også studentenes forhold til universitetet og studiene framstilles gjerne skjevt i lys av denne tankegangen. Det hevdes ofte at studenter tidligere var en liten, intellektuelt nysgjerrig elite av unge mennesker som krevde selvstendighet og rom for initiativ i sine studier. Dagens studenter framstilles derimot som en trygghetssøkende, pensumpuggende masse. Mye tyder på at kontinuitet snarere enn radikal endring preger studentenes atferd, og at den bestemmes av grunnleggende trekk ved universitetet selv. Universitetet har gjennom hele sin historie invitert til eksamenslesning og pensumpugg i tråd med sin grunnleggende funksjon som utdanningsinstitusjon for statstjenestemenn og lærde profesjoner. Det har fått de studenter det har bedt om.

Mjøs-utvalget tar mål av seg til å ta et oppgjør både med pensumfikseringen i studiene og den sterke statlige bindingen av institusjonene. Skal en komme nærmere målet, gjenstår det noe som er vanskelig: Å formulere en klar og realistisk strategi for hvordan institusjonene skal kunne gjennomføre dette. Den er under alle omstendigheter vanskelig å formulere, og gjøres dertil enda mer vanskelig av andre trekk ved norsk politisk kultur som jeg her bare nevner i forbifarten.

Norsk politikk preges av en konsensusorientering som innebærer at både reformpolitikken og iverksettingen av den skal bygge på allmenn enighet og oppslutning. Dette gjør at endring oftest skjer langsomt, gradvis og forsiktig. Distriktene står sterkt i norsk politikk, ikke minst i den høyere utdanningspolitikken. Satsing på internasjonal kvalitet i forskningen, med de krav det stiller til konsentrert ressursinnsats, støter fort an mot krav om rettferdig regional fordeling av ressursene. Den egalitære kulturen betyr at en har vært uhyre forsiktig med all satsing på kvalitet - for eksempel insentiver for faglig fremragende innsats - som har kunnet tolkes som elitetenkning. Satsing på masseproduksjon og bredde snarere enn eliteproduksjon og kvalitet har derfor dominert i forskningen. Sammen med regionalismen har det bidratt til å opprettholde den utpreget lokale orienteringen - med lokal rekruttering av studenter og lærere - siden insentiver som kan fremme sosial og geografisk mobilitet, nærmest er fraværende. Rekrutteringsmønsteret blir dermed preget av at institusjonene får studenter og ansatte som helst vil fortsette å bo hjemme.

Disse trekkene betyr at etablerte mønstre og interesser er mer seiglivete i Norge enn i mange andre land. Samtidig kan endringer som de berørte parter ikke synes smaker godt, relativt lett stanses, oversees eller utvannes. Politikken har slik sett vært mer preget av kontinuitet hos oss enn mange andre steder. Vi kan derfor regne med at en rekke eksisterende trekk ved norsk høyere utdanning fortsatt vil ha gode levevilkår. Dersom Mjøs-utvalgets innstilling skal føre til en forbedring av høyere utdanning og grunnforskning, trenger vi derfor en debatt om hvilket innhold reformen skal fylles med.

En slik debatt bør ha det offensive utgangspunkt at forbedring er mulig. Dette er et bedre grunnlag for konkrete reformer enn en diskusjon basert på ideologiske besvergelser om antatte virkninger av forslag som ennå ikke har blitt fylt med innhold.