Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fra monster til helgen

Gjennom framtredende vinnere av Nobels fredspris setter Dagbladet fokus på fredens utfordringer og prisens muligheter. Denne artikkelen om Desmond Tutu - prisvinneren fra 1984 - er den fjerde i artikkelserien. - Fredsprisen kom da det virket som om apartheid ville vinne, sier erkebiskopen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CAPE TOWN (Dagbladet): Desmond Tutu er en mann som har tenkt mye over hva fred betyr. Han er ikke i tvil om hvor viktig det var at han fikk Nobels fredspris i 1984.

Under 1980-tallets mørke dager av unntakstilstand, sikkerhetspoliti og opptøyer var Tutu utrettelig til stede overalt der apartheidmotstanden blusset opp. De fleste andre framstående apartheidmotstandere var enten drevet ut av landet eller i fengsel. Kontrasten mellom Tutus tolerante smil og ustoppelige latter og apartheidpresident P.W. Bothas morske steinansikt og truende pekefinger ble selve symbolet på apartheidmotstandernes moralske overlegenhet overfor et umenneskelig system. Samtidig virket apartheidstatens maktapparat uovervinnelig.

FREDSPRISEN var veldig viktig fordi den kom i en periode der det virket som om apartheid ville vinne. Prisen fortalte vårt eget folk at verden støtter oss. Og den sa til apartheidovergriperne: «Pass på, verden følger med på deg», sier Tutu til Dagbladet.

Hele Tutus karriere som kirkemann og apartheidmotstander bygger på prinsippet om toleranse og tilgivelse. Men mannen som alltid velger å se det beste i mennesker, har også et skarpt øye for menneskelig hykleri. Sånn sett var Nobelprisen en skikkelig øyeåpner.

- Du sa ting i går, og ingen hørte etter. Så sier du det samme i dag, etter å ha mottatt Nobelprisen, og plutselig er du et orakel, humrer Tutu, men fortsetter mer alvorlig:

- Prisen var viktig. Den hjalp oss å fokusere verdens oppmerksomhet på kampen vår i en periode da den så ut til å forsvinne fra verdens agenda. Reagan-administrasjonen var helt imot sanksjoner. Jeg var i USA på det tidspunktet, og ingen i Det hvite hus var interessert i å møte meg. Men da jeg fikk Nobels fredspris, var de blant de første til å invitere meg.

I 1986 innførte faktisk USA sanksjoner mot Sør-Afrika.

- I 1984, da jeg vant fredsprisen, var jeg monsteret som hvite sørafrikanere elsket mest å hate, ler han.

- Og nå elsker de å elske deg i stedet?

- Det er helt sprøtt! Nå stopper de hvite fruene på kjøpesenteret meg for å forhøre seg om helsa mi og er genuint bekymret over hvordan jeg føler meg etter at jeg hadde kreft. Det er virkelig veldig, veldig morsomt!

Det er også morsomt å studere Tutus mange forsøk på å pensjonere seg. Få menn har prøvd så ofte og lyktes så dårlig som den 70 år gamle erkebiskopen. Heldigvis for oss. Nå kommer han til Oslo for å feire fredsprisens 100-årsjubileum.

TIDLIGERE FRYKTLØS antiapartheidaktivist og første svarte erkebiskop av Cape Town, tidligere gjesteprofessor i teologi i USA, tidligere leder for Sannhetskommisjonen som sjokkerte det nye demokratiske Sør-Afrika gjennom udådene som ble avdekket via tusenvis av vitnemål fra apartheidperiodens ofre og gjerningsmenn.

Etter hver fase lovet Desmond Tutu på tro og ære at nå var det på tide å hvile. Da han i fjor kom hjem til Sør-Afrika etter to år i USA, der han fikk behandling for prostatakreft, var mange lettet over at han så ut til å ta sykdommen sin på alvor.

- Jeg vil hjem for å sove. Vi har en ny generasjon glimrende ledere. Vi gamlingene, særlig jeg, må gi dem plass til å vise hva de er verdt. Det er på tide jeg forlater hovedscenen, sa en sliten Tutu da.

MEN BORTSETT FRA at han har innført en daglig lur, har lite forandret seg. Tutu dro tilbake til Sannhetskommisjonen for å være med på avviklingen av kommisjonens siste rapporter.

- Jo da, jeg er pensjonert, men jeg har fått nye kontorer, ler han og kikker seg rundt i sitt nymalte, solbadede kontor i Milnerton, en rik Cape Town-forstad langs stranda, mer vant til å huse en konservativ hvit middelklasse enn ikke-konservative svarte erkebiskoper.

- Alle disse invitasjonene jeg får fra folk i alle deler av verden, de synes at vi som kjempet mot apartheid og nedsatte Sannhetskommisjonen, har en innsikt som vi kan dele med dem, forklarer han.

- Han klarer bare ikke å si nei, konstaterer assistenten hans og rister litt på hodet.

- Ta deg for eksempel, han kunne jo ikke si nei til å snakke med en norsk avis om fredsprisen, fortsetter hun.

DET ER LETT å glemme at den lille, blide mannen som tar på seg en genser fra Fredrikstad til ære for sin norske journalistgjest, er en erkebiskop. Humoren var et av hans viktigste våpen mot apartheid, og det er lite alvorstynget gravitas å spore i smilerynkene. Men han har en prinsippfast stahet få kan motstå. Som antiapartheidfrenden Nelson Mandela får han det som regel som han vil, gjennom en blanding av sjarm, humor, moralsk tyngde og rein og skjær jernvilje.

- Da jeg ble erkebiskop, var det en forbrytelse for meg å bo i erkebiskopens offisielle bolig. Jeg sa til myndighetene: «Jeg er erkebiskopen, dette er erkebiskopens bolig, jeg kommer til å bo her og vil ikke be om deres tillatelse. Så kan dere gjøre som dere vil.»

Apartheidmyndighetene gjorde ingenting.

TIL TROSS FOR Tutus budskap om tilgivelse og toleranse var han ikke i tvil om at ANC gjorde rett i å gi opp ikke-voldskampanjen sin til fordel for sabotasjeaksjoner og geriljakrig i 1960.

- Jeg er ingen pasifist. Jeg er en fredselsker. Det er rett - det kan være en plikt - å bruke vold for å kvitte seg med et urettmessig regime gjennom vold hvis alle andre metoder har feilet. I 1960, hva slags valg hadde ANC? Det var tydelig at ikke-vold ikke virket. Myndighetene svarte bare med vold mot forsvarsløse mennesker. Ikke-vold forutsetter at de du kjemper mot, respekterer visse minimumsstandarder. Jeg tror ikke apartheidlederne hadde den slags skrupler, sier Tutu.

Av samme grunn mener Tutu at det var riktig av Nobelkomiteen å tildele fredsprisen til Nelson Mandela i 1993, til tross for at han i 1960 startet ANCs væpnede arm, uMkhonto weSizwe, Nasjonens spyd.

- Det er mye bedre å gi prisen til en Mor Teresa, men det er også riktig å bruke den til å si: «Vi vil at du skal øke innsatsen din for fred.» Prisen er en belønning, men også et åte. Det forteller mottakeren at han nå har en ny forpliktelse. Jeg håper det får samvittigheten hans til å si: «Jeg er en Nobels fredspris-vinner og se hva jeg driver med!»

DESMOND TUTU har opplevd mye motgang og fortvilelse i sitt liv, men det er de gode minnene som virkelig sitter. Han er tross alt en erkeoptimist. Fremst i rekka av store opplevelser står den dagen han ble far, fulgt av jetflyene til Sør-Afrikas luftforsvar. Å se den tidligere fienden fly over Nelson Mandelas innsvergelsesseremoni som president i 1994 med fargene til det nye sørafrikanske flagget var som et mirakel:

- Jeg kikket opp på flyene og tenkte: Disse tingene var våre motstandere. Nå er de våre!

Tutu blir fremdeles lett rørt over det nye Sør-Afrika.

- Dette er det samme landet der det for noen få år siden var en forbrytelse for folk av forskjellige raser å leve sammen. Nå spaserer de arm i arm på gata. Jeg tror jeg er den eneste som fremdeles stirrer. Jeg stopper og stirrer, og tenker «men kan det være mulig»?

MAGISK PRIS: - Jeg er en fredselsker, men ingen pasifist, sier Desmond Tutu til Dagbladet. Erkebiskopen og fredsprisvinneren snakker ut om apartheid, sørafrikanske mirakler, hvor vanskelig det er å pensjonere seg og de magiske evnene til Nobels fredspris.Foto: WAYNE CONRADIE
Hele Norges coronakart