Fra mord til fiksjon

En ny trend har oppstått i fransk litteratur/film/fiksjon. Forfatterne og filmskaperne henter sin inspirasjon fra virkelighetens mørkeste sider, blant seriemordere og andre mordere. Det som fascinerer er menneskets ytterste grense.

  • Den mest omdiskuterte boka er romanen «Motstanderen» av Emmanuel Carrhre, basert på historien om Jean-Claude Romand, med fem mord på samvittigheten. Det er for så vidt ikke en ny metode. Gustave Flaubert var allerede inspirert av en provinshistorie om den utro kvinnen Madame Delamare da han skrev om Emma Bovary, og Truman Capote har vist veien i nyere tid med «I kaldt blod». Men Emmanuel Carrhre skaper en svimlende parallell mellom forfatteren og hans litterære dobbeltgjenger. Historien om Romand opptok ham så intenst at han ble syk av det. Carrhre skrev først en annen bok, «Vinterferien», med deler av Romand-saken.
  • Natt til 9. januar 1993, i en landsby nær Annecy, drepte Jean-Claude Romand sin kone med rifle. Neste morgen drepte han sine to barn, og om ettermiddagen sine foreldre. Om kvelden forsøkte han å kvele sin elskerinne og til slutt tok han selv sovepiller og satte fyr på huset. I 18 år hadde han sagt til alle at han var lege i WHO, mens han i virkeligheten tømte familiens bankkontoer. Emmanuel Carrhre foretar sin egen kriminal-psykologiske etterforskning. Han går tilbake til den dagen Romand ble liggende og stirre i taket i stedet for å gå på universitetet. Han fullførte aldri studiene. Carrhre lar hele tida grensen mellom romanfiguren og forfatteren være syltynn.

Dette spillet kan gå langt. Thierry Jonquet baserer sine realistiske kriminalromaner på historier fra virkeligheten, som han bare delvis omskaper. I romanen «Moloch» skriver han om en kvinne som forgifter sin datter, men som lenge klarer å få legene til å tro at hun er syk. Det er det såkalte Münchhausen-syndromet. Foreldrene til en kvinne som led av det, og som begikk selvmord, har gått til rettssak mot Jonquet, som på sin side forsvarer sin litterære frihet.

  • Filmskaperen Claire Denis er inspirert av massemorderen Thierry Paulin i sin film «Jeg er ikke søvnig». Han myrdet tjue gamle damer på Montmartre i 80-åra, og døde av aids i fengslet.

- Når man er forfatter eller filmskaper er det umulig å følge en person uten å bli solidarisk på en eller annen måte, sier Denis, som hadde følelsen av å gå mot noe i seg selv mens hun filmet historien om Paulin. Og som tilskuer/leser skal det være vanskelig å skille mellom fiksjon og virkelighet. Da er man fanget.