Fra Møre-kanten

Pålesset og ureflektert om Elstads fortid.

Elstads roman selger godt. Se bøkene som selger best nederst i artikkelen.

BOK: Selvbiografi er en vanskelig kunst. Når den unnlater å peke på sine egne problemer, kan den stille seg mer naken enn noen annen sjanger. Når den ikke reflekterer over hvordan man skriver jeg, kan den lett leses inn i romantikkens forestillinger om et enhetlig selv, et selv som dertil er ett med teksten.

Dertil kommer det at hovedpersonen i selvbiografier og memoarlitteratur har utmerkede sjanser, rent statistisk sett, til å komme svært godt fra det hele. Som hovedpersonen i Gro Harlem Brundtlands «Mitt liv», som hovedpersonen i Kåre Willochs «Myter og virkelighet». Så også i Anne Karin Elstads «Hjem».

Til Elstads fordel må det legges til at man kan velge to hovedtilnærminger når man skal formidle jeg-ets syn på verden: I selvdefinerende konflikt med alt og alle, eller som del av et større, formende fellesskap. Elstad har valgt det siste.

Seleksjonens kunst

«Hjem» tar for seg Elstads liv fra hennes tidligste barndom til hun som tenåring flytter hjemmefra. I bokas tre deler, 60 kapitler og 399 sider, introduseres vi for livet på garden på Nordmøre, storokse og besteforeldre inkludert, og vi følger den unge jentas gradvise vei inn i voksenverdenen, i møte med skam og tap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det uten tvil sterkeste og mest gripende aspektet ved «Hjem», er skildringen av morens død. For øvrig er boka en rimelig nøktern og realistisk fortelling, i en langt fra klisjéfri prosa. Men de nordmørske dialektdialogene kompenserer til en viss grad for fortellerens gjennomsnittsprosa, samtidig som de skaper virkelighetseffekter.

Hovedproblemet er at Elstad har valgt å ikke velge.

OM BARNDOM: Anne Karin Elstad ble født i 1938 i Valsøyfjord på Nordmøre og er utdannet som lærer. Hun debuterte med «Folket på Innhaug» i 1976, og har siden vært blant Norges mest leste forfattere - med samlet opplag på én million bøker. Foto: LARS EIVIND BONES
OM BARNDOM: Anne Karin Elstad ble født i 1938 i Valsøyfjord på Nordmøre og er utdannet som lærer. Hun debuterte med «Folket på Innhaug» i 1976, og har siden vært blant Norges mest leste forfattere - med samlet opplag på én million bøker. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Tidvis fortoner «Hjem» seg som en eneste lang liste over barndommens inventar. Her er det ikke bare «alt om min far», men også alt om mor, søsken, besteforeldre, naboer og diverse husdyr. Potetmos var livretten. Det kan bli for mye av det gode.

Sjangeropplysning

Boka er altså stappfull, men den preges likevel av fravær, nemlig fraværet av refleksjon. Elstad lar være å tematisere forskjellene mellom de to Anne Karin-ene, jenta og den voksne fortelleren, jeg da og jeg nå. Helt unntaksvis bringes tidsforskjellen inn, men da på trivielt vis: «Jeg var like mye B-menneske den gang som jeg er det i dag».

Jeg anmelder «Hjem» som en selvbiografisk tekst. I bokas baksidetekst påpekes det at Elstads lesere «vil kjenne igjen menneskeskjebner og hverdagsdramaer fra hennes mange romaner». Det antyder vel at «Hjem» har en annen status enn disse romanene.

Men som kritiker får jeg også brev fra forlaget. Der opplyses det om at «Hjem» er en «erindringsroman».

Rekonstruksjoner

Ja vel. Og hva slags status har forlagets ytring? Er dette forfatterens påstand? Eller er det en slags seinrasjonalisering eller helgardering?

Fri og bevare meg fra å være sjangerpoliti! Det interessante her, er hva en slik opplysning gjør med denne teksten. Hva skjer altså hvis man leser «Hjem» som roman snarere enn som selvbiografi eller memoarbok?

Svært lite. Det er vanskelig å se at «Hjem» dermed blir en kompleks, ubestemmelig eller ustabil tekst. Til det er det altfor lite som står på spill. Det er ingen andre tegn på at dette er bevisst fiksjonskunst, eller at det er et usikkert forhold mellom den innenfortekstlige og den utenfortekstlige Elstad. Alt tyder på samsvar mellom forfatteren, det fortellende jeg og bokas hovedperson. Dette blir aldri Sebald eller Solstad, og heller ikke Wolf.

Skulle en eventuell romanstatus bidra til noe, måtte det være at man lettere aksepterer de imponerende rekonstruksjonene av de lange samtalene Anne Karin Elstad overhørte som fireåring. De gjengis med autoritet, uten tegn til hukommelsessvikt. Bare én gang bekjenner fortelleren at «Det husker jeg ikke». Men da handler det heldigvis bare om hvor ofte barna fikk godterier.


Tviler aldri
Det eneste man oppnår ved å kalle «Hjem» en roman, er å gi leseren en viss likegyldighet overfor tekstens forhold til en historisk virkelighet. Samt å gi forfatteren et tryggere forhold til Innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur.

Skal selvbiografiske skrifter virkelig lykkes, kreves antakelig et bevisst forhold til selve utfordringen i å framstille et historisk jeg i tekst, samt til det å navigere mellom datidas jeg og nåtidas. I «Hjem» er løsningen en fortelling som aldri tviler. Dermed slipper heller ikke selvrefleksjonen til.

Kanskje trives Elstad bedre i romanens frihet. «Hjem» vil først og fremst ha interesse for allerede overbeviste elstadianere, for dem som vil lese denne teksten opp mot andre deler av forfatterskapet. Og som et biografisk kildeskrift, om enn nå med muligens usikker status.

Hvordan skriver man jeg? Hvordan staver man Anne Karin Elstad? Sånn temmelig rett fram, skal man dømme ut fra denne boka.

  • Flere bokanmeldelser

  • Les Dagbladet.no/litteratur
    Hver torsdag sender Dagbladet ut nyhetsbrevet Kulturavisa, hver mandag kommer Litteraturavisa. Nyhetsbrevene inneholder nyheter fra inn- og utland, og er helt gratis. Meld deg på:
    litteraturavisa kulturavisa
    Navn:
    E-post: