NOBELPRISVINNERE: Det norske ekteparet May-Britt og Edvard Moser er tildelt årets nobelpris i medisin. Det er stort i et lite land med små forskningsmiljøer.
Foto: Geir Mogen / NTNU / NTB Scanpix
NOBELPRISVINNERE: Det norske ekteparet May-Britt og Edvard Moser er tildelt årets nobelpris i medisin. Det er stort i et lite land med små forskningsmiljøer. Foto: Geir Mogen / NTNU / NTB ScanpixVis mer

Fra mus til menn

Grunnforskning i verdensklasse handler ofte om mus før den gir resultater for mennesker. Det gjelder også for nobelprisvinnerne Moser.

Kommentar

Den medisinske Nobelprisen til May-Britt og Edvard Moser var som et norsk OL-gull på friidrettsbanen: Uventet og gledesvekkende. Men nå er vi tilbake til hverdagen. Flaggene henger igjen slapt inn mot stengene. Norsk forskning er bare unntaksvis i verdensklasse.

Det skyldes at vi er et lite land med små forskningsmiljøer. Dessuten har vi en privat sektor som er slik strukturert at den bidrar lite til forskningen. Vi må lite på staten. Prisene går til USA, England, Tyskland og noen få andre store land med stor tilgang til ressurser og talent. Rett nok er vi overrepresentert på listen over Nobel-prisede økonomer, der vi kan skilte med tre, antakelig er vi overrepresentert på listen over litteraturvinnere. Men innenfor de prestisjetunge forskningsfeltene i naturvitenskap kan vi ikke rose oss av mye før nå, ut over professor Odd Hassel som fikk den nobelske kjemiprisen i 1969. Et par fysikere har fått priser, men de har vært tilknyttet amerikanske universiteter.

Nå er det intet i veien med de politiske ambisjonene for norsk forskning. Både den nåværende og den forrige regjering satset i ord og for lite i gjerning på forskning og høyere utdanning. I høst har både statsbudsjettet og langtidsplanen for forskning og høyere utdanning vist at ambisjonene er høye. Spørsmålet er bare om satsingen er innrettet mot det som gir priser og som krever tålmodighet og langsiktighet før resultatene kan høstes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg hørte statsminister Erna Solberg tale til landets forskere under innvielsen av Forskningsrådets nye hovedkontor på Lysaker utenfor Oslo for noen uker siden. Det var en kjærkommen anledning for landets fremste politiker til å gi forskere inspirasjon til å satse. Men det ble en tale for innovasjon, nytte og økonomisk vekst. Jeg hørte ikke ett eneste ord om nytten av det langsiktige og ofte unyttige i forskningen, det som er drevet av nysgjerrighet og som like gjerne kan vise seg å være et villspor som et spor for framtidige priser og økonomisk vekst. Dette er den forskningen som i May-Britt og Edvard Mosers tilfelle har vist vei mot noe som i framtida kan bety et medisinsk framskritt i for eksempel kampen mot hukommelsessvikt i alderdommen, ja, selveste Alzheimers sykdom. Men det er lang vei fra mus til menn.

Da Nobelprisen til det Trondheim-baserte forskerparet ble annonsert, sluttet nok også statsministeren seg til hyllesten av grunnforskningen prisvinnerne har nådd prisbelønte høyder innenfor.

Men verken statsbudsjettet eller langtidsplanen innebærer noen nysatsing for forskningen. Som rektor Ole Petter Ottersen kommenterte: «Et land med så store ressurser som vårt, og med så store utfordringer og omstillingsbehov, burde kunne smykke seg med noen av verdens beste universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner».

Nobelprisvinnerne i Trondheim viser at det er mulig også hos oss å etablere forskningsmiljøer i verdensklasse. Derfor bør prisen bli et incitament både for forskersamfunnet, regjeringen og allmennheten. Vitenskap er konkurransebasert. Drivkraften er å være først med en oppdagelse. Derfor er vitenskapelige priser også så viktig. Prisene minner oss alle om at vi er blitt et vitenskapsbasert samfunn, der ny framgang fordrer ny kunnskap og erobring av ukjente sammenhenger.

Vitenskap er i det hele tatt omgitt av hierarkier av prestisjeskapende belønninger. Publiseringssystemene går nedenfra og oppover, fra de minst anerkjente tidsskrifter til de som leses av de beste og smarteste. Toppen er et nåløye alle forskere bør sikte mot. Det samme gjelder prisene, de er også plassert i en pyramide, med Nobel helt i toppen.

Prissystemet er også slik at den som når toppen, har vunnet mange mindre prestisjetunge priser på sin vei. Ekteparet Moser har mottatt de fleste priser det er mulig å få innenfor sitt fagfelt. Men med Nobelprisen kommer et tillegg. Den er noe å ha både i banken, på veggen og på CV-en.

Den er en anerkjennelse ikke bare fra forskersamfunnet, men fra verdenssamfunnet, selv om få utenfor faget helt greier å fatte den betydning den prisede forskningen kan vise seg å ha.

Den 10. desember skal May-Britt og Edvard Moser iføre seg finstasen og menge seg med kremen av verdens forskere og litterater i Stockholm. Da vil flagget igjen blafre i vinden. Som nasjon bør vi nyte øyeblikket, for det kan gå lenge til neste anledning. Men våre politikere kan bidra til å styrke mulighetene for framtidige Nobel-priser gjennom en bevisst bevilgningspolitikk, der de beste institusjonene får ressurser til å bygge kreative miljøer slik NTNU og May-Britt og Edvard Moser har gjort.