ANSIKTSLØSE NETTDEBATTANTER: Syttenårige Brage (Espen Mauno) kan ikke vite at «Solveig» (Martin Lotherington) ikke er den flørtete jenta som nettpersonaen indikerer i «Folkedypet», et stykke basert på kommentarfeltene under artiklene på Dagbladet.no. Foto: Brageteatret / Kjetil Moslåtten
ANSIKTSLØSE NETTDEBATTANTER: Syttenårige Brage (Espen Mauno) kan ikke vite at «Solveig» (Martin Lotherington) ikke er den flørtete jenta som nettpersonaen indikerer i «Folkedypet», et stykke basert på kommentarfeltene under artiklene på Dagbladet.no. Foto: Brageteatret / Kjetil MoslåttenVis mer

Fra nettmørket til scenelyset

Teaterforestillingen «Folkedypet» henter innlegg fra kommentarfeltene i Dagbladet opp på scenen og gir dem ansikt og stemmer. Da skjer det noe.

Kommentar

Hvordan settes tonen i en samtale? Hvordan oppstår reglene om hva som er greit og ikke greit å si?

Det var naturlig å spørre seg etter «Folkedypet», en forestilling Brageteatret i Drammen setter opp som en del av den kulturelle skolesekken og som er rettet mot ungdom i fylket. «Folkedypet» er skrevet av Marius Leknes Snekkevåg, men i stor grad basert på autentiske innlegg i kommentarfeltet under artikler i Dagbladets nettutgave. Rammefortellingen er om sytten år gamle Brage som blir oppslukt av nettdebattene, men vekten ligger mer på hva han opplever på nettet enn utenfor det.

Når kommentarene først skulle hentes ut av sitt naturlige habitat og over i et annet medium, var teatret et interessant valg. Det er en iboende kunstighet over scenefortellingen, den møtes ikke med forventning om alminnelig realisme, og regissør Audny Chris Holsen kan visualisere det ikke-visuelle som hun vil. Hun ser for seg diskusjonsforumet som et mørkt, litt klamt rom, der skikkelser som er noen andre enn hva de gir seg ut for, driver rundt og kommer med uventede utfall. Det skjer også noe når ytringene fra kommentarfeltet går fra å være skriftlig til å bli muntlig. Når de får et ansikt og en innbitt stemme, virker de drøyeste av uttalelsene enda drøyere, så ulikt noe man ville hørt i en vanlig samtale. Det kommer frem hvor mye et spesifikt forum, særlig et forum som anonymiteten gjør uforpliktende, former hvor langt deltagerne føler de kan gå.

 Men om det fjerne blir enda fjernere, gjør også stemme og tonefall at hele den opphetede diskursen kommer nærmere. Alle som har vært i diskusjoner, vet at det som begynner saklig og tilforlatelig, kan ende med sydende adrenalin og hardere ord enn hva var ment. Angrep skaper behovet for å forsvare seg og slå tilbake. Mer enn det ideologiske innholdet i kommentarene - som er kommentarfeltgjengangerne: Islam og feminisme - virker Snekkevåg og Holsen opptatt av det psykologiske: Syttenåringen opplever, i alle fall i begynnelsen, at meningene han som det han ser rundt seg blir sett og lyttet til av de andre, de som skjuler seg bak kodelignende kallenavn.

Når kommentarfeltene og reglene som skal gjelde for dem, diskuteres i media, er det alltid noen som snakker om «dem». De som ikke deltar, prøver å forklare motivasjonen til det som gjør det. På en måte er det uunngåelig: Kommentarfeltene har blitt et kulturelt fenomen som iblant avstedkommer trusler og grove beskyldninger, og må tas alvorlig. «Folkedypet» oppfordrer sitt unge publikum til å se på kommentarfeltene både fra utsiden og innsiden. Det er et fint instinkt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.