I NEI-LAND: Ja-dronning Gro Harlem Brundtland ble fotfulgt av plakatbærere mot EU da hun som statsminister besøkte Måløy i Sogn og Fjordane før EU-avstemninga i 1994. Foto:  Ingar Johansen / Aftenposten  / NTB Scanpix
I NEI-LAND: Ja-dronning Gro Harlem Brundtland ble fotfulgt av plakatbærere mot EU da hun som statsminister besøkte Måløy i Sogn og Fjordane før EU-avstemninga i 1994. Foto:  Ingar Johansen / Aftenposten  / NTB ScanpixVis mer

Debatt: 2016

Fra Noxit til Do-it

Medlemslandet Norge ble utenforlandet, en lobbyaktør på utsiden av beslutningene i EU.

Meninger

2016 har vært et oppvåkningsår for norske ledere i forhold til EU. Brexit og Trump har skapt mørke skyer over handelspolitikken, og nå håper mange at EU skal redde oss fra proteksjonismen.

For 20 år siden var det også en EU-optimisme, men da var det medlemskap det gjaldt; nå er det en ny generasjon ledere som tenker praktisk samarbeid. De synes ikke det er så viktig om Norge er med i EU, bare vi har et ryddig og godt forhold til unionen.

Gunnar Mathisen
Gunnar Mathisen Vis mer

Den utgående ledergenerasjonen satset alt på medlemskap. Gjennom EØS-avtalen ble Norge integrert i EUs indre marked, og høsten 1994 skulle Norge ta skrittet fra skapmedlem til fullt medlem av EU. I noen måneder etter at forhandlingene med EU var over og fram til folkeavstemningen 28. november, var Norge prøvemedlem av EU. Men brått var EU-eventyret over, da 52,2 prosent stemte nei til medlemskap.

«Noxit» var et faktum, den norske EU-drømmen var knust. Medlemslandet Norge ble utenforlandet, en lobbyaktør på utsiden av beslutningene i EU.

Etter dette falt EU-interessen som en sten. Vi fikk regjeringer som så på EU som et tabu. Det begynte med Kjell Magne Bondeviks første regjering i 1997, med nei-dronning Anne Enger Lahnstein som stedfortredende statsminister.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden da har Senterpartiet holdt fast i EU-bremsen. Den rødgrønne regjeringen utstyrte seg med en selvmordsparagraf; ble EU-medlemskap aktuelt, skulle regjeringen takke for seg. EU ble et politisk fyord. Man stolte på at EØS-avtalen og byråkratene tok vare på de norske interessene i EU. Slik pågikk likegyldigheten i to tiår.

Men så, i løpet av de siste årene har interessen for EU tatt seg opp i takt med et generasjonsskifte blant norske ledere.

Generasjonen som opplevde euforien og skuffelsen ved nei-et i 1994 er skiftet ut med 30–40 åringer som ikke har et svart/hvitt-syn på EU. De nye lederne har ikke EU-angsten fra -94 i bagasjen. De er vokst opp i et europeisert Norge og har en praktisk tilnærming til Brussel. De ser at EU-samarbeidet påvirker Norge og vil være til stede. Dette er «ERASMUS-generasjonen» – den første som har hatt et år eller to i utlandet som selvfølgelige innslag i sine utdanninger.

Også det politiske Norge har våknet. Statsråder valfarter til Brussel, det siste året har det vært over 60 møter på toppnivå mellom Norge og EU. I en næringslivsundersøkelse tidligere i år svarer 70 prosent at EUs regelverk påvirker norske bedrifter. Men bare 30 prosent synes at norske myndigheter ivaretar deres interesser i EU.

Derfor må de selv til Brussel og ordne opp. 85 prosent av norsk eksport går til det europeiske markedet, som med sine 500 millioner innbyggere er helt avgjørende for hvordan det går i Norge. De har sovet lenge nok i EU-timen.

Noxit satte Norge på EUs venterom. Paradoksalt nok har Brexit skapt ny dynamikk på venterommet. Døra er på gløtt for Storbritannia.

Gunnar Mathisen er partner i Geelmuyden Kiese og har 25 års fartstid fra departementene.