KLASSIKER: «Opplysningens dialektikk» er en bok man må skaffe seg bare for å kunne lese analysen av Odyssevs og sirene på norsk, mener anmelderen. Her er Max Horkheimer (foran t.v.) og Theodor Adorno i 1964. Foto: Jeremy J. Shapiro/Wikimedia Commons
KLASSIKER: «Opplysningens dialektikk» er en bok man må skaffe seg bare for å kunne lese analysen av Odyssevs og sirene på norsk, mener anmelderen. Her er Max Horkheimer (foran t.v.) og Theodor Adorno i 1964. Foto: Jeremy J. Shapiro/Wikimedia CommonsVis mer

Fra Odysseen til Hollywood

Adorno og Horkheimers klassiske verk er endelig oversatt til norsk.

ANMELDELSE: Det må være skjebnens ironi som har ført til at Frankfurterskolens hovedverk utkommer samtidig med at denne filosofiske retningen igjen er utropt som hovedfienden. Verket ble skrevet mellom 1939 og 1944, i hovedsak etter 1941 da Max Horkheimer (1895-1973) og Theodor W. Adorno (1903-1969) hadde flyttet fra New York til Los Angeles. Boka ble publisert i mai 1944 som stensil i om lag 500 eksemplarer. Boka er skrevet for å forsøke å forklare hvordan fascismen kunne komme få makten.

Horkheimer og Adorno ville prøve å forstå hvorfor historien i det 20. århundret ikke trådte inn i en sann menneskelig tilstand, men sank ned i en ny form for barbari. Svaret de ga var knyttet til avvisningen av to forestillinger om nettopp skjebne, den første knyttet til førhistorisk naturbeherskelse, den andre til varefetisjismen og tingliggjøringen i det kapitalistiske samfunn.
Naturbeherskelse Den bærende ideen er at mennesket blir herre i naturen gjennom fornuften. Naturbeherskelsen har imidlertid alltid skjedd ved at det er blitt etablert herskapsforhold, den synes å forutsette undertrykkelse. Nå legger ikke de to filosofene skjul på at friheten i samfunnet er uløselig forbundet med opplysning, men naturbeherskelsen er flettet sammen med undertrykkelse. Opplysningen må reflektere over nettopp dette, hevdet de.

Espen Hammer peker i et informativt og kritisk forord på at det er hevdet at alle de sentrale påstandene i boka er gjendrevet. Det blir ofte trukket fram som et argument mot bokas hovedidé at de landene som sank dypest ned i barbariet, ble fascistiske. Tyskland og Italia hadde en svak opplysningstradisjon, mens derimot romantikken hadde stått sterkt. Storbritannia og Frankrike med sine sterke opplysningsfilosofiske tradisjoner ble ikke fascistiske. Med henblikk på fascisme synes ikke problemet å være for mye, men for lite opplysning.

Metafor for kunstnytelse Boka består av tre kapitler som handler om begrepet opplysning, kulturindustri og elementene i antisemittismen. Den avsluttes av vel femti sider med mer løse nedtegnelser og utkast. Kanskje er det de to ekskursene til det første kapitlet om Odyssevs og sirene og de Sades pornografiske roman «Juliette» som er mest berømt. Kapitlet om kulturindustri med undertittel «opplysning som massebedrag» er tidligere utgitt i serien Cappelens upopulære skrifter.

Fra Odysseen til Hollywood

Dagens filosofi beskjeftiger seg sjelden med så store spørsmål som Horkheimer og Adorno gjorde i «Opplysningens dialektikk», det kan betraktes både som et framskritt, men også som et tilbakeskritt. All honnør til Spartacus og oversetteren som endelig har sørget for at et filosofisk hovedverk fra det forrige århundret endelig foreligger på norsk. Dette er en bok man må skaffe seg bare for å kunne lese den vidunderlige analysen av Odyssevs og sirene på norsk, passasjen er blitt stående som en metafor for kunstnytelsen, frihet og tvang i det borgerlige samfunn.