LEDER:   Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet,  på landsstyremøte i Folkets Hus i Oslo    Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
LEDER: Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet, på landsstyremøte i Folkets Hus i Oslo Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Fra ørnen til utfordreren

Til helga holder AP landsmøte i Oslo. Der kunne jeg kanskje vært, om jeg hadde blitt værende i partiet. I stedet valgte jeg å gå over til Rødt.

Meninger

Hvorfor gå fra det største partiet og over til en liten utfordrer på siden av de etablerte? Fordi det ikke holder å være størst, hvis man svikter småkårsfolket og deres kamp mot forskjells-Norge. Og fordi jeg en dag skal se mine barnebarn i øynene og kunne svare for meg.

Arbeider- og fagbevegelsen har vært mitt hjem og ståsted siden jeg som 13-åring begynte å jobbe i daværende Arbeiderbladet. Alltid fagorganisert, men uten noe partimedlemskap i nesten hele mitt voksne liv (med unntak av en sving innom SV), meldte jeg meg inn i Arbeiderpartiet i 2003. Medlemskapet opphørte 23. november 2011.

Da sendte jeg et brev til Arbeiderpartiet. Her ga oppga jeg tre grunner: Jeg kjenner på avmakt over den manglende ressursinnsatsen overfor våre fattigste innbyggere og det lunkne engasjement og ansvar som partiet har inntatt i forhold til byråkratisk sommel, firkantethet og negativ moralisme som mange altfor ofte møter i vår velferdsstats mange ordninger. (Man er mot et sentralt løft for sosialhjelpsmottakere, «arbeidslinja» er det nesten umulig å drøfte nyansert, dårlige holdninger hos ledere og ansatte i velferdssystemene må heller ikke kritiseres, det overlates i praksis til Frp og velferdsstatens fiender).

Jeg fortviles over tilstramningene overfor asylsøkere og spesielt behandlingen av de nå rettsløse asylsøkerne som ikke vil eller kan reise hjem (såkalte papirløse). De møtes med iskald behandling hvor humanitet og barnekonvensjon underordnes en nokså ubegrunnet frykt for store tilstrømninger av asylsøkere. (Statssekretær Pål Lønseth har uvitende vært den mest ivrige til å få meg til å melde meg ut av AP.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er sterkt imot krigshandlingene som vi deltar i hva gjelder Afghanistan og hva gjaldt Libya og Irak. Er i mot Natos «out of area»- strategi som bare tilfredstiller stormakters materielle interesser og stormaktnasjoners sikkerhet.

Dessverre så står begrunnelsen seg godt også i dag, 4 år etterpå. I dag sitter Ap-ledelsen «stille i båten"» hva gjelder asylbarna. Partiets egen Jens er blitt generalsekretær i Nato og det er bare grasrotkrefter i LO som fremmer krav om at de uføre og fattige må få bedre kår.

Bortsett fra i festtaler nøyer Ap seg med å henvise til «arbeidslinja» — som om det skulle være plenty av arbeid til alle i samfunnet. Arbeidslinjas opprinnelige positive klang om rett til arbeid har blitt til plikt til arbeid — enten du kan eller ikke. At de mistet regjeringsmakt har ikke ført til nytenking på disse områdene.

Partiet virker fastgrodd. For meg er dette et svik mot arbeiderbevegelsens grunnleggende ideer om fredsarbeid, om å være partiet for småkårsfolket og et svik mot menneskerettighetene. I året 2011 ble det etter hvert vanskelig å leve med. Allerede etter den fascistiske massakren av uskyldig ungdom 22. juli 2011 bestemte jeg meg for at jeg fortsatt ville være medlem av et politisk parti. Frykten og mismotet skulle ikke få lov til å leve i mitt hode og hjerte. Jeg bestemte meg for å stå perioden ut for Ap i fylkestinget (valgt inn som rep. i Aust-Agder fra 2007 — 2011).

Etter det måtte jeg ta et valg. Partiet Rødt, som var blitt stiftet i 2007, ble mitt nye parti. Alle har kanskje ikke hørt om Rødt. Rødt er et arbeiderparti som vil ha brudd med kapitalismen og bygge et demokrati av ny type hvor slagordet om «alle skal med» skal kjempes fram som realitet. Et sosialistisk demokrati som bygger på det beste av omtanke og deltakerdemokrati i arbeiderbevegelsens historie. Rødt er også et miljøparti som tar kampen for at mine barnebarn og alle barn skal kunne overleve på kloden vår i overskuelig framtid.De siste årene har Rødt opplevd god medlemsvekst. Jeg tror det handler om at folk ønsker å stå sammen i et parti som kan utfordre de etablerte partiene og fornye kampen mot forskjells-Norge. For meg var i hvert fall ikke valget vanskelig.

Det finnes gode kamerater og venner i flere partier og organisasjoner som vil mye av det samme som Rødt. De kjemper kanskje ikke en forgjeves kamp, men man skal være bortimot uslåelig tålmodig for å holde det ut i enkelte partier.

For meg så er det Rødt som representerer det viktigste potensialet for å bli det nye arbeiderpartiet, herunder småkårsfolkets parti, som uten skam fastholder og framholder visjonen om det samfunnet vi strekker oss mot: Fra enhver etter evne — til enhver etter behov. Så kan dette kalles hva det vil for meg. Men det er dette, den dypt menneskelige og humane visjonen om et godt samfunn det hele dreier seg om.

Det kan jeg slutte meg til med hjerte og hode, som antikapitalist, som kristen og som demokratisk sosialist.
Helt personlig og nært handler det også om fortellingen jeg kan gi mine voksne barn, barnebarn og (om jeg er heldig) oldebarn. Hva gjorde du, pappa, stefar, svigerfar, bestefar, morfar, oldefar?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook