Fra Oslo til Bagdad

ARRESTASJONEN av Saddam Hussein gjør det enda viktigere for USA å finne en politisk løsning i Irak. Men i første omgang kan den styrke de samme ytterliggående høyrekreftene i Israel og USA som ivret for krig mot Irak, og som var og er aktive i å motarbeide fredsprosessen mellom Israel og palestinerne.

Allerede forsommeren 1996 foreskrev en høyreorientert tenketank i Washington på oppdrag av Israels daværende statsminister Benjamin Netanyahu at Israel burde bryte med Osloprosessen, annektere Vestbredden og i Gaza, destabilisere regimene i Iran, Libanon, Saudi-Arabia og Syria og fjerne Saddam Hussein fra makten i Irak. Tenketanken besto av personer som spiller en sentral rolle i regjeringen George Bush d.y., først og fremst leder av Det forsvarspolitiske råd (Defense Policy Board) inntil våren 2003, Richard Perle, og statssekretær i USAs forsvarsdepartement, Douglas Feith. I juli 1996 tilkjennega Israels daværende statsminister Netanyahu de samme målene i en tale i USAs Kongress. Syv år senere kom Irakkrigen, samtidig som konflikten i Palestina ble ytterligere tilspisset.

FREDSPROSESSEN som startet ved toppmøtet i Madrid i 1991 og fikk sitt gjennombrudd i Oslo i 1993, hadde som et usagt siktemål opprettelsen av en palestinsk stat. Israels daværende opposisjonsleder Netanyahu var fra første stund en motstander av Osloavtalen og lovet å si den opp så snart hans parti, Likud, kom til makten. Israelske høyrekrefter undergravde fredsprosessen ved å utvide bosettingene på de okkuperte områdene og ved å begrense palestinernes bevegelsesfrihet. Hensikten var å hindre opprettelsen av en palestinsk stat.

Osloprosessen fikk sitt nådestøt i september 2000 da nåværende statsminister Sharons opptreden ved de hellige muslimske steder på Tempelhøyden i Jerusalem utløste den andre palestinske oppstanden, intifada. Selv om Israel som okkupasjonsmakt må tillegges et stort ansvar, har det også fra palestinsk side vært begått fatale feilgrep som har styrket høyrekreftene i Israel og deres sterke støttespillere i USA. Selvmordsangrepene har styrket de israelske høyrekreftene. Terroristangrepet på USA 11. september 2001 førte til et alvorlig politisk nederlag for den arabiske sak og styrket et politisk fellesskap med Israel.

HENSIKTEN MED Osloprosessen var ikke bare å skape fred mellom israelere og palestinere, men også å stabilisere Midtøsten etter den kalde krigen og Golfkrisen i 1990-91. Slik fremstår Osloprosessen også som et indirekte forsøk på å sikre tilførslene av olje fra Midtøsten på en fredelig måte. Den fikk en etterklang i fredsplanen til Saudi-Arabias kronprins Abdullah vinteren 2002, med forslag om full israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte områdene i Gaza og på Vestbredden og opprettelsen av en palestinsk stat, i bytte mot anerkjennelse av Israel.

Alternativet til å stabilisere Midtøsten på fredelig vis er bruk av våpenmakt og angrepskrig som politisk virkemiddel. Irakkrigen i 2003 fremstår som et forsøk på å påtvinge Midtøsten stabilitet ved amerikansk våpenmakt og politisk kontroll, for å sikre oljeforsyningene og Israels stilling ved militære midler, ikke ved en politisk forståelse. De stadig skiftende begrunnelsene for Irakkrigen, masseødeleggelsesvåpen, terrorisme og regimeskifte for demokrati, kan antyde at ingen av dem var oppriktige. Mulige motiver som ikke ble nevnt, omfatter olje og hensynet til Israel.

Siden Golfkrigens avslutning i 1991, har det i USAs politikk overfor Midtøsten vært lagt vekt på å skifte ut regimet i Irak. Golfkrigen ble ansett som uavsluttet så lenge Saddam Hussein beholdt makten i Bagdad. Under president Clinton ble presset på Irak trappet opp ved flyforbud og tidvise luftangrep, samt omfattende støtte til irakiske opposisjonsgrupper med sikte på å velte regimet.

USAS ØNSKE om å skifte ut regimet i Irak er forankret i et langsiktig strategisk perspektiv som inkluderer ønsket om militære baser, markeder, sikring av Israel, og oljeinteresser. Interessen for baser vises tydelig av amerikanske utsagn om fortsatt militært nærvær i Irak etter en eventuell overføring av myndighet til en sivil irakisk regjering.

Med tilspissingen av konflikten i Palestina siden høsten 2000 og særlig etter terroristangrepet på USA i september 2001, med angivelig sterk deltakelse av saudiarabiske statsborgere, fremstår Saudi-Arabia som en mindre pålitelig støttespiller. Dermed kunne Irak høsten 2001 få en akutt større betydning i USAs strategi overfor Midtøsten, som en mulig partner med potensielt stor oljeeksport, et potensielt stort marked for våpen og militære tjenester, og med militære baser sentralt plassert i Midtøsten. Flere av de viktigste pådriverne i Washington for krigen mot Irak har nære forbindelser til rustningsindustrien, noen også til dagens israelske regjering.

USA har en interesse av å redusere Saudi-Arabias makt i oljemarkedet. Kombinasjonen av størst eksportvolum og markedsandel, lave utvinningskostnader, ledig utvinningskapasitet og store flytende lagre i tankbåter omkring i verden gir Saudi-Arabia en uovertruffen mulighet til å påvirke balansen mellom tilbud og etterspørsel i oljemarkedet, og dermed bevegelsene i oljeprisen. Makten over oljeprisen gir Saudi-Arabia en betydelig politisk forhandlingsmakt, først og fremst overfor USA, oftest utnyttet med varsomhet, men vedtaket i Organisasjonen av oljeeksporterende land, OPEC, høsten 2003 om å redusere utvinningen av olje for å forsvare en høy oljepris i en internasjonal lavkonjunktur kan kanskje forstås som et uttrykk for saudiarabisk misnøye med USAs manglende vilje til å legge bånd på Israel i konflikten i Palestina.

MED GRUNNLAG i store påviste oljereserver og lave kostnader er Irak den eneste mulige utfordrer til Saudi-Arabias maktposisjon i oljemarkedet. USA har også en langsiktig interesse av å få Irak på banen for at økende volum fra Midtøsten skal kunne dekke en antatt stigende etterspørsel i oljemarkedet, for å spre forsyningsrisikoen, som i dag er sterkt knyttet til Saudi-Arabia, og for om mulig å sikre fremtidig konkurranse om markedsandeler mellom to store oljeeksportører for å dempe oljeprisen. Amerikansk oljeindustri har imidlertid vært forbeholden overfor krigen og okkupasjonen av Irak av frykt for politisk risiko i oljemarkedet og i samband med store oljeinvesteringer i utlandet.

I den utstrekning arrestasjonen av Saddam Hussein skulle styrke de ytterliggående høyrekreftene i Washington, kan utsiktene til en politisk stabilisering i Irak svekkes. Med den tidligere diktator i forvaring øker presset i Irak for selvstyre, men utfallet kan bli ugunstig for USA. Dermed kan Saudi-Arabia bli mer utsatt, både fra islamistisk hold og fra motkrefter i de væpnede styrker. Et tegn i tiden er en begynnende revurdering av situasjonen på den israelske høyreside, der det ikke lenger tas for gitt at USA vil lykkes i Irak, hvilket styrker behovet for en fredsløsning med palestinerne.