Fra palestina til pashmina

«Platons gamle kardinaldyder var visdom, mot, selvbeherskelse og rettskaffenhet. Kan vi forkaste disse som gått ut på dato?»

Ungdom

Det politisk korrekte palestinaskjerfet er for lengst erstattet med det moteriktige og raffinerte pashminaskjerfet. Men, spør Mari Midtstigen, selv om vår tid preges av individualisme, må den også være egoistisk og nytelsessyk? Selv om også ungdom i dag mener tida er ny, frisk og absolutt enestående, er det tvilsomt om den er så ny at all gammel visdom er blitt foreldet. Det er i tilfelle aller første gang.

Vår tid er blitt kalt individualismens tidsalder. Individualisme er ifølge Cappelens leksikon definert som hevdelsen av personligheten i forhold til det samlede hele. Hva legger vi i dette, og lever vi som sanne individualister i dag? Er individualismen for oss vår rett til å kunne gå i de klærne vi selv synes er fine, eller vår manglende samvittighet for å snike på trikken? Har fremveksten av klaging på skatter og bensinavgifter og Fremskrittspartiets økende oppslutning noe med mangel på solidaritet og fellesskapsfølelse å gjøre? Og er det individualismens «skyld»?

Etter annen verdenskrig var Norge et mønstereksempel på hvordan man bygger opp en nasjon fra å være ganske svekket, til å bli noenlunde sterk og solid gjennom samarbeid, regulering og rasjonering. Det norske folk hadde fått styrket nasjonalfølelsen i krigsårene og var villige til å dra i flokk for å bygge landet. De fleste fant seg pent i kollektivismen, og så på rasjonering og småtrange kår som nødvendig for fellesskapets beste. I 70-åra begynte ennå en massiv kamp, denne gangen for solidaritet på tvers av både landets grenser og de sosiale klassene (som allikevel var nærmest ikke-eksisterende her hjemme). Men i 80-åra blir liberalistiske tendenser tonesettende, både når det gjaldt markedsøkonomien og menneskesyn. Kapitalismen og individualismen er to krefter som vokser side om side.

Jappenes årstall, de grådige, griske og overmodige 80-åra, er altså det vi er barn av. Kan noen egentlig klandre oss for ikke å være engasjert i annet enn det som betyr noe for oss selv? Alkoholen er dyr, bensinen er dyr, og husleien i Oslo er i hvert fall dyr. Kanskje grøsser vi på ryggen iblant i forferdelse over en grusom drapssak, det varer til vi får i oss en slurk varm latte. Er individualisme et litt mer fancy og selvrettferdig ord for egoisme? Har vi det så bra at vi har mistet evnen til ekte empati, eller kommer mangelen på engasjement av direkte latskap? Klarer vi å distansere oss så mye fra andre at solidaritet og fellesskapsfølelse dør helt ut? Tallene på hvor mange barn som lever under fattigdomsgrensen i rike Norge er sjokkerende, så vi kan ikke hevde at alle har det like godt som oss selv, i alle fall. Sikkert er det at det blir større og større avstand mellom de «vanlige» og de engasjerte. Natur og Ungdom gjør nok en kjempebra jobb, men det er ikke så mye vi hører om dem lenger, og hvor er det blitt av Bellona? Feminismen fikk en oppsving en stund, men nå er debatten liksom dødd ut igjen... Kommer individualismen noensinne til å bli avløst av noen annen epoke, kan vi komme til å se en ny bølge av massesamhold og solidaritet?

Platons gamle kardinaldyder var visdom, mot, selvbeherskelse og rettskaffenhet. Kan vi forkaste disse som gått ut på dato, eller er de evige verdier som vi bare har forvillet oss bort ifra? For jeg vil driste meg til å påstå at dette er langt fra noe som de fleste mennesker setter høyest i dag. Hva er det som for oss er viktig å være i besittelse av i dag? Er det materielle goder, et vakkert utseende, ungdom, suksessrik karriere? Er det familie, venner, kjærlighet, erotikk? Spenning og avkobling i hverdagen? Kynisme, konkurranseinstinkt og selvhevdelse? Hva kjennetegner den tiden vi lever i ? At alle har ulike verdisett, er vel en del av individualismen. Men hva innebærer det? At vi kan kreve å få vegetarmat overalt, at vi kan plukke deler fra ulike religioner og sette det sammen til en filosofi vi kan leve med? Kan vi som individualister gi blaffen i alle samfunnets krav til skjønnhet og vellykkethet? Eller er individualisme det at jeg kan sette meg og mitt foran alt annet og mene at jeg slik hevder min personlighet? Kan min egeninteresse alene være motivet for mine handlinger, kan min egen vellyst og nytelse være målet for alt jeg gjør? I så fall har vi ikke bare med individualisme å gjøre, men også med egoisme og hedonisme. Uten å generalisere vil jeg i hvert fall si at de -ismene også er sterkt til stede i vår hverdag.

Lillebroren min synes det er helt uutholdelig å høre på at jeg og søsteren min analyserer oss selv opp og i mente. («Jeg er sånn at...») Han mener det er et særtrekk ved jenter at de er selvopptatte, men jeg vil påstå at det også gjelder representanter for hankjønnet. I det siste har jeg lagt merke til at det er oss selv vi snakker aller, aller mest om. Om vi diskuterer litteratur, film, filosofi eller psykologi, er det alltid om de delene som vi kjenner oss igjen i eller som sammenfaller med våre liv. Kanskje en helt åpenlys observasjon, men hvorfor? Er det et typisk trekk for «individualismens tidsalder»? Det er ikke så ofte vi snakker om de som lever annerledes enn oss, vi kjenner dem jo ikke! Når min egen personlighet er vanskelig nok å finne ut av, hvordan skal jeg da rekke å tenke på alle de andre og hvordan de har det?

Det lever mange, mange mennesker i min umiddelbare nærhet som jeg tror jeg ikke har noe til felles med, og som jeg tviler på om jeg engang kunne ha kommunisert med. Og når det finnes mennesker som er nesten helt som meg, hvorfor skulle jeg ta meg bryet med å prøve? Det er selvfølgelig mer behagelig å «diskutere» med noen som har stort sett det samme syn på saken som en selv. Men står de forskjellige «klikkene» i fare for å lulle seg inn i selvopptatthet, når det sjelden er kommunikasjon mellom noen som virkelig er uenige? (Det finnes tross alt viktigere spørsmål enn hvorvidt «Romeo must die» var en drittfilm eller en «spenstig actionballett».)

Så hva skal til for at jeg og venninnene mine skal engasjeres i annet enn klær, sminke, gutter og Limited Edition på torsdager? Prosessen samfunnet har gått igjennom, er neppe reversibel, men likevel: Trengs det ikke engasjement og samhold i dag? Andre saker står nok på dagsordenen, men hva er det som skiller dagens unges interesser fra foregående generasjoners? Var mamma og pappa så forskjellige fra det jeg er? Hva var de mest interessert i, og var de virkelig så glødende engasjert? Jeg må huske på å spørre dem om det...

Det er individsaker snarere enn kollektivsaker som selger tabloidaviser i dag, personvinkling i pressen er også en del av individualismen. Når enkeltsaker kan føre til debatt om større saker, som drapet på Holmlia førte til diskusjon om hverdagsrasisme, er det positivt. Vel så interessant er hvordan vår tid kommer til å fremstå i ettertid. Det skal bli spennende å se hvilke adjektiver som blir satt på 90-tallet og 2000-tallet om noen tiår. Som kjent er det jo ikke alltid like lett å beskrive noe når man er midt oppi det.

Dette er verken en refs av et overflatisk og egosentrisk samfunn eller en varm appell til unge om å engasjere seg. Jeg bare lurer litt på hva vi er opptatt av i dag og hvorfor.

Hvorfor er det ikke så mange saker igjen å kjempe kollektivt for, og hvordan klarer vi oss alene? Hvis du skulle velge en sak å kjempe for, hvilken ville det bli? Hvordan tror dere andre at fremtiden kommer til se ut, og hva vil kjennetegne vår generasjon fremfor noe? Friheten og mulighetene vi har, kunne tidligere generasjoner bare drømme om. Tar vi vare på og er takknemlige for disse mulighetene, eller er vi blitt slepphendte og bortskjemte? Finnes det noen bakside av medaljen, er det noe som er vanskeligere for oss enn for våre foreldre? Hva er viktig for deg? Og da mener jeg bortsett fra mat, alkohol, musikk og «Åpen Post».

Jeg bare spør, så kanskje noen andre kan svare.