Fra plan til marked

Bent-Sofus Tranøy beklager i sin bok at politiske beslutninger domineres av en ubegrunnet tro på markedets fortreffelighet. Han kaller dette for «markedsfundamentalisme».Tranøy fokuserer mer på den politikken «markedsfundamentalismen» fører til og retorikken rundt den, enn på det normative målet som ligger til grunn, som er idealet om effektiv produksjon av velvære i befolkningen. Hvis vi ser nøye etter, er dette idealet såre likt det som har ligget under mye av den plantenkningen som har preget Arbeiderpartiet og Norge i hele etterkrigstiden. Hovedtrekkene i verdigrunnlaget for det klassiske sosialdemokratiet og dagens entusiasme for markedsprosesser er til forveksling like:For det første, et fokus på effektivitet, og en fornuftig bruk av samfunnets ressurser.For det andre, et fokus på målbare størrelser, og da først og fremst materiell velstand. Hvor mye penger har vi til sammen? Hvor mye har hver av oss? Penger er målestokken på samfunnets tilstand, enten det er tale om velstandsvekst, størrelsesforholdet mellom stat og privat sektor, eller forskjellene mellom folk. For det tredje, en forutsetning om at statens oppgave er å etterstrebe den effektive produksjon av materiell velstand. Ja, riktig: statens oppgave. I Norge forsvarer man markedsvennlige reformer ved pragmatiske argumenter, ikke på rettferdighetsgrunnlag (som iblant skjer i USA). Norske markedsentusiaster tror at private aktører best sikrer materiell vekst og effektivitet, og mener at statens oppgave er å sikre materiell vekst og effektivitet. I fullkommen logikk slutter de seg til at politikernes plikt er å privatisere eller etterligne markedsprosesser innen offentlig sektor.Den markedsentusiastiske ideologien som ifølge Tranøy er førende i Norge i dag, står altså svært tett opp til sosialdemokratisk plantenkning. Dette er nok en uvanlig analyse av markedsvennlig politikk, men den kan forklare en historie som ellers synes merkverdig. Hvordan kunne Arbeiderpartiet, som legemliggjorde planstaten, lede den markedsdreiningen som har skjedd på mange områder av politikken? Fordi verdisynet ikke behøvde å forandre seg for at politikken skulle gjøre det. Alt som måtte til var at samfunnsplanleggerne i Arbeiderpartiet begynte å tro at privatisering og bruk av markeder var mer effektive midler for å oppfylle planen enn direkte styring. Om denne troen er korrekt, er det fagøkonomers jobb å besvare. Fra samfunnskritikere som Tranøy ønsker vi alternative visjoner om hva statens oppgave er. Et liberalt syn ville være at statens rolle er å styrke de avmektige og utjevne maktforskjeller - om de har sin kilde i staten, markedet, eller kulturelle tradisjoner. Vi ser frem til et bidrag fra Tranøy om hva et slikt syn innebærer for konkret økonomisk politikk.