Fra prinsipp- til ansvarsstemme

Dette valget er ikke skjebnesvangert. Men det er et alvorlig nok veiskille til at man som borger bør anstrenge seg for å ta et godt valg med tanke på fellesskapet.

USOLIDARISK: «En stemme til Venstre vil trolig bli en stemme for privatisering, skattelette for de rike, private skoler og flere kvinner utenfor arbeidslivet», skriver Sara Azmeh Rasmussen. Foto: Margarethe Standberg/Blikk
USOLIDARISK: «En stemme til Venstre vil trolig bli en stemme for privatisering, skattelette for de rike, private skoler og flere kvinner utenfor arbeidslivet», skriver Sara Azmeh Rasmussen. Foto: Margarethe Standberg/BlikkVis mer
Meninger

En mye lest og debattert kronikk i disse dagene er skrevet av sosialmedisiner og Fritt Ords prisvinner, Per Fugelli (Aftenposten 18. august). Ved å sette det han beskriver som samholdets røde frihet opp mot blåfløyelens egoistiske frihet, og det rett før valget, utløser han selvfølgelig mye diskusjon og en rekke tilsvar fra partiene Høyre og Venstre. Det er lett å være enig i at framstillingen av de borgerlige var forenklet og karikert. Selv har jeg reagert på kronikken, men ikke like mye på Fugellis polarisering som på hans doserende tone. Kronikken til Aftenpostens Kathrine Aspaas «Bitching, bjeffing og politikk», går flere hakk lenger i å belære oss lesere. Mens Fugelli lager et kart over det altruistiske versus det egoistiske i politikken, tegner Aspaas et veikart til utviklingen av dannet politisk samtale med konkrete punkter fra 1 til 10. Som ateist behøver jeg ikke å forholde meg til prekenen som sjanger, og skolepensum er for lengst lest. I avisinnlegg forventer jeg at man serverer egne refleksjoner som ærlige individuelle anstrengelser, ikke som moraloppskrifter for folket.

Den som gir seg selv definisjonsmakten, sorterer det gode og onde i to atskilte kategorier og peker en retning for «massene», har i bunn ikke en dyp, genuin respekt for individualitet eller sterk tiltro til frihet som verdi. Og det har vært mitt ankepunkt mot venstresiden i politikken. Sosialismens historie i Europa, og samtid i den tredje verden, er slett ikke vakker. I mindre utviklede samfunn var, og er, sosialistisk tankegods en stor ulykke. Det visjonære trekket og de høye målene: frihet for nasjonen, makt for staten og rettferdighet for folket, kunne lett bli brukt for å legitimere ubegrenset makt for en politisk elite og de verste bruddene på menneskerettighetene.

Som nyankommen til Norge, på flukt fra kollektivismens harde kvelertak og klamme ånd, fikk jeg nærmest en allergisk reaksjon hver gang jeg la merke til noe «rødt» i nærheten. Jeg begynte å puste anstrengt. Jeg fikk ofte minner fra åra jeg måtte stille i en rett rekke av uniformerte skoleelever, som en liten brikke i sosialismens håpefulle generasjon, og bli fortalt hvordan jeg skulle tenke, føle og handle. Intet var overlatt til tilfeldigheter, gener, miljø og den individuelle viljen. Ved Universitetet i Oslo, langt borte fra den fæle sosialismen, fordypet jeg meg i tenkningen til John Locke, Immanuel Kant, Bertrand Russell og Karl Popper. Liberalismens filosofer førte meg til en sosialliberal tankesmie og andre høyre-kretser. Civita-møter i fine Christiania-restaurant med fullverdig frokost og friske blomsterdekorasjoner på bordene. Oslo Freedom Forum og et høyteknologisk lyd- og storskjermsystem som støtte til talere, som enkelt kunne ha formidlet samme budskap ved bruk av en vanlig mikrofon. Middager på Grand-hotell med sin fryktelige gylne stukkatur og stive atmosfære. Grådige forretningsmenn som ville investere i nye hytter og konservative, merkekledde fruer som pratet om ferieplaner. I dag holder jeg meg stort sett for meg selv.

Med åra har den refleksive avvisningen av alle politiske bevegelser som stammer fra sosialistisk ideologi avtatt betraktelig. Jeg forstår nå at det norske sosialdemokratiet er resultat av en spesifikk historisk utvikling. Utallige brytninger med, blant annet, borgerlig politikk, samfunnssyn og moral har bidratt til å svekke autoritære, kollektive trekk. Med demokrati som politisk ramme har Arbeiderpartiet og Høyre nærmet seg hverandre, er ikke lenger ytterpunkter og forplikter seg til de samme grunnleggende prinsippene i et åpent samfunn. Med andre ord er ikke dette valget skjebnesvangert slik enkelte framstiller det. Men det er et alvorlig nok veiskille at man som borger bør anstrenge seg for å ta et godt valg med tanke på fellesskapet.

Jeg ser på de sakene jeg mener har stor betydning for borgernes frihet og velferd: sosialpolitikken, likestillingspolitikken, og kulturpolitikken.

Sosialpolitikk: På arbeidslivsfeltet vil en høyreorientert regjering myke opp på kravene i arbeidsmiljøloven under påskudd av å oppmuntre entreprenørskap og stimulere økonomisk vekst. Det vil svekke fagbevegelsene, føre til ulike standarder for norske versus arbeidsinnvandrere og skape et mindre anstendig arbeidsliv. Og hvem bryr seg om sosial dumping i en Høyrekoalisjon når pengekassa er full? Kan jeg gå god for dette?

Likestillingspolitikk: Arbeiderpartiet varsler at 40 prosent av topplederne i staten og i statseide selskaper skal være kvinner- om nødvendig etter kvotering. Jeg har vært prinsipielt imot kjønnskvotering. Men i dag vet jeg at glasstaket eksisterer, og det ikke kan bli borte uten aktiv politikk på kjønnsområdet, noe verken Høyre eller Venstre støtter. Arbeiderpartiet ønsker også å fjerne kontantstøtten. Partiet vil innføre en ordning med rett til å ha ammefri med lønn, styrke rekrutteringen av menn til omsorg- og skolesektor og generelt bidra til å svekke strukturer som favoriserer et kjønn framfor et annet. På ett område kan jeg ikke nekte for at det er Arbeiderpartiet som har ytt mest. Homofile og transpersoners rettigheter er blitt styrket takket være Arbeiderpartiet. En milepæl er den kjønnsnøytrale ekteskapsloven som partiet har jobbet aktivt for å innføre. Som menneskerettsaktivist har jeg sett AP-politikernes engasjement på nært hold ved flere anledninger. Et konkret eksempel er da jeg, som sultestreikende utenfor Islamsk råds lokaler, fikk besøk og støtte av Arbeiderpartiets Arild Stokkan-Grande og Libe Rieber-Moen i 2011. Deres politiske tyngde ga det nødvendige presset som ga meg mulighet til å forhandle med IRNs generalsekretær om et kompromiss. Dette ble den første innrømmelsen fra muslimsk hold om homofiles rett til sikkerhet.

Kulturpolitikk: Kort fortalt, Høyre vil ha den kulturen som finansierer seg selv. Det som er bra nok bør lønne seg. I så fall får den norske befolkningen mer krim. Romanen «Dager i stillhetens historie» av Merethe Lindstrøm som vant Nordisk Råds litteraturpris flere år etter utgivelsen, hørte ingen om før prisen løftet denne kvalitetsboka opp fra glemselen. Risikerer vi at flere glimrende bøker ikke blir skrevet under en Høyreorientert regjering som ikke legger penger i kultur og kunst av fellespotten? Hva blir skjebnen til et dikt på nynorsk om en nedlagt fabrikk i en utkant av Tromsø? Hvem skal betale for det, og hvis ikke det diktet kan finansiere seg selv i dag, hvordan vil Kultur-Norge se ut om 50 år uten det?

Helt siden jeg ble stemmeberettiget har det liberale partiet Venstre fått min stemme. Det var en prinsippstemme. I dag ser jeg på min tidligere holdning som lettvint og reaksjonær. En stemme til Venstre vil trolig havne i Erna Solbergs fang, og bli en stemme for privatisering, skattelette for de rike, private skoler og flere kvinner utenfor arbeidslivet. Det ønsker jeg ikke å bidra til, så jeg avgir en ansvarsstemme i år. Jeg er sosialliberal og stemmer på Arbeiderpartiet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.