BLID: Å smile er riktig og viktig, men falsk latter er en av feilene Mitt Romney må unngå i nattens debatt, skriver Anders Romarheim.  Foto: Vegard Kristiansen Kvaale
BLID: Å smile er riktig og viktig, men falsk latter er en av feilene Mitt Romney må unngå i nattens debatt, skriver Anders Romarheim. Foto: Vegard Kristiansen KvaaleVis mer

Fra Reagan til Romney

Dette er de klassiske feilene Romney og Obama må unngå i nattens presidentdebatt.

I natt går den første av USAs presidentdebatter av stabelen. De to partienes ubestridte ledere møtes til intens politisk tvekamp, i et verbalt basketak om å bli verdens mektigste mann. Tidvis overbeviser en kandidat og tar hjem seieren, men like ofte gjør noen seg bort, og besegler sin egen skjebne. Dette er marerittet for valgkamp-strategene, at deres kandidat uten sufflør eller redningsbøye havner ut i rom sjø for åpen scene.

Et eksempel på dette er Gerald Fords notoriske utsagn fra 1976 om at Sovjetunionen ikke dominerte Øst-Europa. Debattene er ikke noe selvforherligende enmannsshow slik som landsmøtene. Man kan ikke gjemme seg for motstanderens verbale angrep. Hver minste detalj er derfor gjenstand for inngående forutgående forhandlinger mellom partiene.

Skal kandidatene stå eller sitte? Vil man ha folkemøteformat? Hvor lang svartid har man, og tillates replikker? Hvilke temaer skal tas opp? Skal kandidatene håndhilse foran på scenen før debatten? Et slikt håndtrykk kan godt inntreffe i natt siden kandidatene er nokså jevnhøye.  Mellom John McCain og den langt høyere Obama var håndtrykket en sensitiv sak.

KJÆRLIG: President Barack Obama må unngå å skremme eldre, hvite velgere - her representert ved eks-president Bill Clinton under det demokratiske landsmøtet. Foto: David Goldman / AP Photo / NTB Scanpix
KJÆRLIG: President Barack Obama må unngå å skremme eldre, hvite velgere - her representert ved eks-president Bill Clinton under det demokratiske landsmøtet. Foto: David Goldman / AP Photo / NTB Scanpix Vis mer

Debattene er antakelig Romneys siste realistiske mulighet for egenhendig å orkestrere sitt comeback frem til valgseier. Vinner han ikke debattene er han avhengig av en ekstraordinær hendelse utenfor hans egen kontroll. Det er helt avgjørende at Romney unngår tabber og sleivete formuleringer som han tidligere har vært disponert for. Disse har dog inntruffet mest når Romney har improvisert.

Imidlertid er ingen politiker immun mot skandaler, ei heller Obama. En saftig utroskapsavsløring eller korrupsjonsskandale i løpet av oktober, og Obama er ferdigkjørt. En annen mulighet for Romney er at en storstilt internasjonal krise oppstår, som Obama fomler fullstendig til. De mest aktuelle arnestedene for en slik krise er Kina, Russland eller Midtøsten. Vi husker krigen i Georgia i august 2008.

Hva skal man se etter når man benker seg foran TV-en for å se debattene? Det kan ikke stikkes under stol at de fleste debatter går i glemmeboka. Ingen briljerer, ingen dummer seg ut. Tidvis vil ingen av de fire debattene inneholde noe som blir husket særlig lenger enn til valgdagen. Men innimellom skjer det noe skjellsettende som får innflytelse på valgresultatet, eller kommende presidentdebatter. Debattanalyse er derfor jakten på det magiske øyeblikket, og det har vært en del slike oppigjennom.

Anders Romarheim
Anders Romarheim Vis mer

Bush senior så på klokka mens en bekymret velger stilte spørsmål om arbeidsledighet, og en arrogant Al Gore okket seg og stønnet oppgitt da Bush junior fomlet med sine svar. Mye tyder på at Gore påførte sitt kandidatur banesår under debattene i det rekordjevne valget i år 2000. Arroganse er livsfarlig i amerikansk politikk, og er en fallgruve for begge kandidatene i natt.

TV-debatt er like mye TV som det er debatt. Det rent visuelle er veldig viktig. Et godt tips for å forstå hvem som vinner er å skru ned lyden i et par minutter. Da får man et tydeligere inntrykk av kroppsspråk, fremtoning og maktforholdet debattantene imellom. I tillegg gir det et innblikk i hvordan de mange som er under middels interessert i politikk opplever debatten. For mange velgere er ordene og argumentene bakgrunnsstøy som i begrenset grad påvirker hvem de synes vinner debatten.

Debattene har et snev av en popularitekonkurranse. Samtidig er det en mann-mot-mann duell. Hvem tar kommandoen og ser ut som en president? Kort sagt: den som ser ut som vinneren, pleier å være vinneren. Den første skjellsettende TV-debatten gjennom tidene illustrerer betydningen av det visuelle godt. Richard Nixon argumenterte godt for seg i 1960. John F. Kennedy så derimot ung, vital og energisk ut sammenlignet med en svett og sliten Nixon. Velgere som så debatten på TV mente Kennedy vant, mens radiolytterne anså Nixon for å være debattvinneren. Og selve valget? Det vant TV, jeg mener, Kennedy.

Moderne amerikanske presidenter ser alltid godt ut, med skuespiller-sjarmøren Ronald Reagan i spissen. Den krokete nesa til Abraham Lincoln hører i dobbelt forstand historien til. Reagan er nok den som mer enn noen annen har preget debattformatet. Han benyttet TV-debattene som en scene. Med en enkelt morsomhet slo han all lufta ut av de kritiske røster som mente han var for gammel til å fortsette som president i 1984. Reagan svarte elegant: «Jeg kommer ikke til å utnytte det politisk, at min motkandidat er så ung og uerfaren». Selv motstanderen Walter Mondale brast ut i hjertelig latter. Smilet vedvarte trolig ikke, ettersom han gikk hen og tapte samtlige stater, bortsett fra sin hjemstat Minnesota.

Å smile er viktig. John McCains smil var kjølig og kaldt i debattene forrige valg. Han fremsto litt som en bitter gammel mann. Obama har derimot et pent smil, det samme har Romney. Men når Romney blir irritert glir han av og til ut i et foraktfullt, overbærende og nedlatende smil. Det bør han unngå i natt, spesielt hvis smilet akkompagneres av en falsk latter.

Romney må heller ikke gjenta bedriften fra primærvalget med å tilby veddemål på direkten på 10 000 dollar, lommerusk for mangemillionæren. En bedre strategi vil være å få Obama litt forbannet, uten å virke for frekk. Mange eldre i USA er litt lettskremte overfor sinte svarte menn, og pensjonistene bor i hopetall i valgets kanskje viktigste stat: Florida. Slik det ser ut nå er Romney helt avhengig av å vinne den folkerike solskinnsstaten.

Følg oss på Twitter

Det blir spennende å se om nattens debatt byr på velkjent retorikk i ny drakt. I helgen sa Romney til TV-kanalen ABC at han var fristet til å bruke Reagans effektive strofe, som ble brukt både mot Jimmy Carter og mot Mondale: «There you go again». Spørsmålet blir om Romney har glimt nok i øyet til å levere parafraser av Reagan-retorikken.

Svaret får vi muligens i natt.  Romney må dog passe seg for å trekke sammenligninger med en storhet som Reagan for langt. Da kan Obama omformulere den dødeligste nedsablingslinjen fra debatthistorien, levert av Lloyd Bentsen til Dan Quayle i 1988, «Guvernør Romney, du er ingen Ronald Reagan».