FISKE I ROBÅT: For to hundre år siden var robåtene viktige for verdiskapingen. Nå bidrar roboter til å skape verdier, skriver Nikolai Astrup. Her fra fiske av lagesid på Mjøsa i 1964, en kjærkommen ekstrainntekt for mange bønder på den tida. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / Scanpix
FISKE I ROBÅT: For to hundre år siden var robåtene viktige for verdiskapingen. Nå bidrar roboter til å skape verdier, skriver Nikolai Astrup. Her fra fiske av lagesid på Mjøsa i 1964, en kjærkommen ekstrainntekt for mange bønder på den tida. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / ScanpixVis mer

Fra robåter til roboter

Norsk industri står ikke stille, slik vi kan få inntrykk av når vi lytter til skeptikerne på venstresiden i norsk politikk. Vi har alltid omstilt oss i Norge, skriver Nikolai Astrup.

Meninger

Norge er ett av verdens rikeste land fordi vi har gitt markedet og menneskene stort spillerom i å utnytte ressursene våre best mulig. Vi har store skoger, malm og mineraler, fiske langs hele kysten, enorme petroleumsressurser og mektige elver som gir oss nødvendig energi til å produsere blant annet verdens reneste aluminium. Men ingenting av dette hadde gitt oss rikdom om det ikke hadde vært for Norges viktigste verdi: våre hardtarbeidende og kompetente arbeidsfolk.

Ikke lenge etter at Edison hadde funnet opp lyspæren fant arbeiderne ved treforedlingsbedriften Laugstol Bruk i Skien i 1885 ut at de kunne selge overskuddskraften fra vannkraftverket sitt til vanlige husholdninger. Samtidig sikret Stortinget at størstedelen av verdiskapningen fra vannkraften ble tilbakeført storsamfunnet gjennom grunnrentebeskatning.

Med vannkraftrevolusjonen kom industrien, arbeidsplassene – og ytterligere skaperlyst. I Telemark møtte svensk og fransk kapital ingeniøren og gründeren Sam Eyde og fysikkprofessoren og oppfinner Kristian Birkeland, og i 1905 ble industrigiganten Norske Hydro etablert. Samtidig gjennomgikk Norges fiskenæring en revolusjon.

Fra 1840 til 1880 hadde eksportverdien av fisk tredoblet seg, men på slutten av 1800-tallet opplevde likevel fiskenæringen nedgangstider. Prisene falt, næringen hadde for mange ansatte, og inntjeningen per fisker var (for) dårlig. Fisket måtte effektiviseres og inntjening per hode økes. Næringen gikk fra særstilling til omstilling. Samtidig skjøt den teknologiske utviklingen i skipsnæringa fart, og i 1920 var de fleste robåtene erstattet av motoriserte fartøy. Omstillingen var gjennomført. Robåtene sank mens motorbåtene fløt.

Da papirfabrikken Union i Skien skulle legges ned i 2005, var kravene til at politikerne skulle redde bedriften mange. Unionen ble ikke reddet. Men i dag huser Unions gamle bygg 80 nye virksomheter og 400 kompetansearbeidsplasser.

Litt over et halvt århundre senere, i 1969, ble den første oljen funnet på norsk sokkel. Men denne gangen var det ikke nordmenn selv som sto i bresjen. Få år tidligere hadde norske myndigheter sagt at det ikke var noe poeng i å lete etter olje på norsk sokkel. Den fantes ikke. Men i Nederland hadde de både kunnskap, kompetanse og kapital til å tenke annerledes. Amerikanske Phillips Petroleum hadde lagt merke til dette og ønsket lete på norsk sokkel. Lille julaften 1969 informerte Phillips Petroleum (nå ConocoPhillips) norske myndigheter om funnet av Ekofisk – ett av de største oljefeltene som noen gang er oppdaget til havs.

Kunnskapen og erfaringen Norge hadde tilegnet seg fra vannkraften og oppføringen av de store demningsprosjektene i etterkrigstidens storsatsning, ble nå brukt til å bygge enorme oljeplattformer. Amerikanerne måpte mens så mange som 2000 kvinner og menn dumpet trillebårlass på trillebårlass med betong ned i konstruksjoner ingen trodde kunne bygges. Norges Tekniske Høgskole i Trondheim begynte å utdanne geologer og petroleumsingeniører. Industrien etterspurte arbeidskraft – og Norge leverte. Samtidig så vi verdien av internasjonalt samarbeid.

Ekofisk-feltet har siden vært et eventyr som alene har gitt inntekter på over 2000 milliarder kroner. Feltet representerer startskuddet for en ny norsk kunnskapsindustri som sysselsetter over 300 000 lærlinger og arbeidstakere fra hele landet. Et kapitel som har gitt oss muligheten til å bygge opp et velferdstilbud i verdenstoppen med trygge pensjoner og gratis utdanning. Kunnskapen og kompetansen vi har tilegnet oss har gjort Norge til en stabil og stor energileverandør til våre venner i Europa.

Nøyaktig hva neste kapittel i norsk industrihistorie blir, vet vi ikke. For to hundre år siden var robåtene viktige for verdiskapingen. Nå bidrar roboter til å skape verdier. Norsk industri står ikke stille, slik vi kan få inntrykk av når vi lytter til skeptikerne på venstresiden i norsk politikk. Vi har alltid omstilt oss i Norge. Ikke på grunn av oss politikerne, men fordi omstendighetene har gjort det nødvendig og riktig. Vi har lykkes godt. Omstilling er noe vi kjenner og kan. Det er en styrke i møte med ny utrygghet.

I en tid hvor for mange i Norge opplever å stå uten arbeid, er det vår oppgave som parti og politikere å meisle ut gode og forutsigbare rammevilkår som legger til rette for flere jobber, sunn økonomisk vekst og inntekter til en tryggere omsorg, mer kunnskap i skolen og til et forsvar som skal ruste opp, ikke ruste bort. De gode ideene i bygd og by skal møte mennesker og betingelser som får gründere og industri til å satse. Ikke et byråkrati og skattesystem som tar skaperlysten fra dem.

Markedet og menneskene trenger økt armslag for å skape verdiene velferdssamfunnet forbruker. Det er nøkkelen til å trygge Norge for fremtiden.