Røsarødt: Rihanna er ute med sitt femte album. Foto: Universal
Røsarødt: Rihanna er ute med sitt femte album. Foto: UniversalVis mer

Fra røff sex til lavkarboøl

Rihannas femte album er bra, men mangler retning.

ALBUM: Bare ett år etter mørke, hevngjerrige «Rated R» er 22-årige Rihanna fra Barbados ute med oppfølgeren «Loud». 

Hennes femte album er solid, men føles verken like viktig eller fengslende som tidligere forsøk.

Der fjorårets album var preget av en gjennomført dysterhet (naturlig nok) i kombinasjon med klebrige melodier, kan det virke som om Rihanna denne gang prøver å helgardere seg sjangermessig:

Vi får noen «farlige» synthlåter om røff sex, en «trivelig» kassegitartrudelutt om å skåle i baren, litt dancehall og en svulstig ballade. Noe for en hver smak, altså. 

Stargate leverer Det åpner likevel mørkt og suggererende med «S&M», liksom for å binde sammen «Loud» og «Rated R», og her sitter nok en gang norske Stargate bak spakene.

Helt uavhengig av om det måtte rykke i enkelte nasjonalpatriotiske reflekser, er deres tre bidrag blant de mest vellykkete på albumet.

Hør bare på spretne, Drake-gjestende «What's My Name» og den oppmerksomhetskallende singelen «Only Girl (In The World)».

Andre låter det er verdt å merke seg, er en spinkel, seig dancehall-låt som minner om «gamle Rihanna», i tillegg til «Raining Men»: Egentlig en ganske lite oppsiktsvekkende r&b-låt — riktignok gjestet av en allestedsnærverende og absolutt oppsiktsvekkende Nicki Minaj — som likevel føles forfriskende i disse stadig mer eurodancepumpende tider.

Lavkarboøl og gitarsoli Likevel er dance-elementer langt å foretrekke fremfor «Loud»-albumets gitardrevne spor i kategorien «MTV-dramaserierock».

På balladen «California King Bed» flates en av popindustriens mest karakteristiske stemmer ut slik at hun høres ut som en hvilken som helst Marion Ravn eller Kelly Clarkson.

Mens drikkevisen «Cheers (Drink To That)» smaker utvannet lavkarboøl — uten en tvist av lime.

Disse låtene er ikke bare tynne, de har også en uheldig effekt på Rihannas røst, som i stedet for å låte hypnotiserende og dirrende, får preg av en Alanis Morissette-aktig kauking.

Og da har jeg unnlatt å nevne et par utilgivelig uinspirerte gitarsoli som ikke hører hjemme noe sted — i alle fall ikke på det som med klarere retning og færre sjangersprik kunne og burde blitt et stramt, presist og tidsriktig popalbum. 

Fra røff sex til lavkarboøl