Fra Rondane til Sicilia

Liketille noveller om motstridende forhold.

BOK: Mari Grydeland debuterte i fjor med feelgood-romanen Vi kan godt kysse, som hun skrev sammen med Jan Zahl. Novellene i årets bok holder en alvorligere tone, men har den samme lettbeinte sjarmen. Og det handler fremdeles om forhold, til venninner og kjærester.

Mellomposisjon

Bakteppet for novellene varierer fra fredfulle Rondane til mafiastyrte Colombia, fra kalde St. Petersburg til solrike Sicilia. Fortellerne er kvinner i slutten av tjueåra, på tur med kjæreste eller venninner, eller på besøk i utlandet. Relasjonene som skildres er ofte av det lett destruktive slaget. Vi møter invaderende venninner og dominante, likegyldige eller avhengige kjærester. Ofte befinner jegfortellerne seg i en mellomposisjon. Ikke bare ved å være på reise, i bevegelse mellom kjent og ukjent. Men også ved å være i et uavklart forhold, oftest på vei ut. En av kvinnene avslutter forholdet ved å la kjæresten tro at hun er druknet. En annen setter uforvarende sluttstrek for forholdet ved å skyte kjærestens hund.

Full galopp

Stilen i novellene er enkel og liketil. Bare stedvis brytes den opp av fortellerens assosiasjoner, som gir uventede sprang i tid og sted. Blikket er både satirisk og alvorlig. Og ofte er Grydeland morsom. Som når en av de kvinnelige hovedpersonene blir med sin colombiansk vert og fantasien hennes galopperer: «Kanskje han fører meg til lagerhus, et slaktehus, et horehus, eller en stor båt hvor jeg først blir tvunget til å være sexslave...og jeg må svelge kondomer med kokain og være muldyr og svømme for egen maskin over til Miami, for eksempel, hvor noen svære brander av noen karer...spretter opp buken på meg og tar posene sine og putter restene av Julie i en søppelsekk som de gir til en fyr som driver oppdrett av amstaff-terriere som bare spiser menneskekjøtt.»

Litt ensformig

Grydeland skildrer treffsikkert maktbalansen og ambivalensen som kan prege vennskapelige og erotiske relasjoner. Som forteller har hun en tiltalende og sår sjarm. Svakheten ved samlingen er at den blir litt ensformig. Alle fortellerne i novellene er ganske like; en blanding av avventende og utfordrende, uskyldig og provoserende unge kvinner. Og selv om geografien varierer, følger utforskingen av tematikken i stor grad de samme sporene. Det blir etter hvert litt mange pubertale konstellasjoner, drinker og ferier. De tolv novellene i Prikkedøden gir ofte presise riss av personer og situasjoner, men ofte blir de bare det. Riss der historiene ikke helt utnytter det tematiske potensialet.