Fra Russland med løgn?

SELVMORDSBOMBERE: Boka «Allahs sorte enker» bygger på et tvilsomt faktagrunnlag.

«ALLAHS SORTE ENKER» av den russiske journalisten Julia Jusik har fått stor oppmerksomhet i mange europeiske land. Den gode mottagelsen av en dokumentarbok som er basert på et vinklet og tvilsomt faktagrunnlag, viser hvor ukritisk offentligheten forholder seg til konflikten i Tsjetsjenia.I april 2005 utkom boken «Allahs sorte enker», skrevet av den 22 år gamle russiske journalisten Julia Jusik, på det norske forlaget Ganesa. Boken omhandler tsjetsjenske selvmordsbombere, og beskriver disse kvinnene som marionetter i hendene på demoniske bakmenn, som, ved hjelp av narkotika samt psykisk, fysisk og seksuell maktbruk, manipulerer kvinnene til å «dø for Allah». Jusiks konspirative hovedpoeng - at islamistiske terrorister samarbeider med russiske menneskerettighetsorganisasjoner og vestlige etterretningsagenter for å sprenge Russland i luften - synes å ha sitt utspring i hennes nære samarbeid med den russiske sikkerhetstjenesten (FSB). Hovedproblemet med boken er likevel at faktagrunnlaget er tvilsomt, og at kildene hennes benekter å ha sagt det Jusik skriver.

BOKEN HAR FÅTT liten oppmerksomhet i Russland, også i den liberale pressen som skriver kritisk om krigen i Tsjetsjenia. I Norge fikk boken derimot stor oppmerksomhet. I Aftenposten ga russlandskjenneren Halvor Tjønn et grundig referat av påstandene i boken og konkluderte med at «Allahs sorte enker» ga «enestående innsikt i arbeidsmetodene til de islamske terrorgruppene i Tsjetsjenia», at den var et «sjeldent dokument» og at Jusiks «journalistiske metode har vært like enkel som den har vært solid». Lanseringsintervjuene og featureoppslagene i forbindelse med boklanseringen og Julia Jusiks besøk i Oslo var mange, store og fargerikt illustrerte. VG hevdet at det er «mange, både på russisk og tsjetsjensk side, som ikke liker boken», og konkluderte med at «det er et godt tegn, i en krig der sannheten for lengst har lidd nederlag». VGs artikkel er symptomatisk i det at den assosierer Jusik med en slags nøytral mellomposisjon som er kritisk til «begge parter».

DET ER VANSKELIG å arbeide i Tsjetsjenia for kritiske journalister. En rekke journalister har blitt drept og trakassert i det som fremstår som en systematisk kampanje for å kontrollere informasjon fra krigssonen. Jusik har tydeligvis hatt færre problemer. Det trenger ikke å bety at hun har vært fullstendig kontrollert av FSB. Det kan bety at myndighetene ga henne muligheten til å arbeide i Tsjetsjenia ut fra en kalkulering om at hennes journalistikk ville være nyttig. Problemene for en journalist er imidlertid ikke over når man har sluppet inn i republikken. I Tsjetsjenia er det vanskelig å få folk til å snakke om overgrep begått mot dem, og enda vanskeligere er det å få folk til å fortelle om slektninger eller bekjente som hatt kontakter med motstandsbevegelsen. De som snakker, risikerer represalier mot seg selv og sine familier. Informasjon kan bety liv eller død. Det er angivere og informanter i alle lokalsamfunn, og sikkerhetsstyrkene er kontinuerlig ute etter å identifisere og eliminere folk de mistenker for å ha kontakt med motstandsgruppene. I et samfunn som til de grader er preget av frykt og mistillit, virker det ubegripelig at familiene til selvmordsbomberne, og bekjente av dem, skulle snakke så villig med en ukjent russisk journalist - ikke minst en som følges av militær eskorte. Her har boken et stort troverdighetsproblem. Når reportasjene hennes i tillegg er så preget av tv-serienes effektive dramaturgi, begynner jeg til sist å tvile på om disse scenene egentlig har funnet sted.

TILSVARENDE SKEPTISK er jeg til det bildet Jusik gjennom sine skisser tegner av det tsjetsjenske samfunnet og konflikten, og som kan brytes ned til følgende ti elementer: 1. Det er konflikt mellom kjønnene, og kvinnene undertrykkes. 2. De kvinnelige tsjetsjenske terroristene er manipulerte roboter. 3. Familiene er svikefulle: Foreldre svikter og selger sine barn. 4. Bak terroraksjonene står det terrorister med mengder av penger. 5. Terroren planlegges i utlandet, i første rekke i Aserbajdsjan og Georgia. 6. Terroren styres av vestlig etterretning som del av et større spill om Kaukasus. 7. Islamistene er egentlig en gjeng perverse drukkenbolter. 8. De tsjetsjenske motstandsgruppene er alle terrorister og banditter. 9. Menneskerettighetsorganisasjoner er trojanske hester for terroristene. 10. Svik på høyt hold hindrer sikkerhetstjenestene i å gjøre jobben sin.Det er ikke alt dette som er galt. Men ved å understreke de kjønnsmessige og internasjonale aspektene ved konflikten, og ved å underminere legitimiteten til menneskerettighetsgruppene, trekker Jusik oppmerksomheten bort fra de politiske, historiske, menneskerettslige og kriminelle aspektene ved konflikten. Bokens hovedbudskap er at Tsjetsjenia dreier seg om internasjonal terrorisme og kvinneundertrykkelse. Jusiks analyse er dermed et ekko av Kremls syn på konflikten som en del av den internasjonale krigen mot terror.

JEG SENDTE BOKEN til en kollega som arbeider i Tsjetsjenia, Katja Sokirjanskaja. Jeg skal ikke gå inn på alle indikasjonene Sokirjanskaja nevner på at Jusik har funnet på i hvert fall deler av teksten, men noen eksempler er illustrerende. Jusik nevner blant annet at hun har fått informasjon fra væpnete separatister, noe som jo er fabelaktig godt gjort av en ukjent ung journalist med FSB-eskorte. Blant annet nevner hun en kriger fra Starije (gamle) Aldu. Det er ikke noe sted i Tsjetsjenia med det navnet. Sokirjanskaja kjenner personlig til en av Jusiks kilder, kvinnen «Fatima», som, ifølge Sokirjanskaja, aldri har sagt det hun blir tillagt på sidene 20 til 24 i boken, hverken om den kjente banditten Arbi Barajevs dyriske magnetisme, hans manipulasjon av selvmordsbomberen Khava, hans narkotikamisbruk, orgiene med dopete tsjetsjenske jenter, jentenes fedres alkoholmisbruk, eller Barajevs forhold til søsteren sin. Sokirjanskaja ender sin katalog over faktafeil, tvilsomme sitater og kulturelle blundere med å undre seg over at det flere steder i boken brukes fraser som «som vi sier i Russland», og lignende, noe som ifølge henne virker merkelig å skrive på russisk til russere. Hun spekulerer derfor på om Jusiks primære publikum av hennes samarbeidspartnere i FSB hele tiden ble regnet for å være i utlandet, og hun spør meg om jeg vet hvem som har støttet oversettelsene til norsk og svensk. Det er ikke noe dårlig spørsmål, og jeg stiller det gjerne videre til Ganesa forlag.Men enda mer lurer jeg på hvordan det kan være så vanskelig for et samlet europeisk menneskerettighetsmiljø å sette fokus på katastrofen i Tsjetsjenia, etter mange års arbeid og mange ofre, når det tilsynelatende ikke er grenser for medieinteresse omkring en FSB-støttet journalist med noen måneders erfaring i Tsjetsjenia. Og så lurer jeg på hvorfor norske medier, som avholder utallige selvpiskende og kritiske seminarer om krigspropaganda i forbindelse med dekningene av krigene i Kosovo, Afghanistan og Irak, bryr seg så lite om hva de resirkulerer fra konflikter der amerikanerne ikke deltar. Dette er ikke rent akademiske spørsmål. Mange liv kunne vært spart og mye lidelse forhindret hvis mediene hadde interessert seg for Tsjetsjenia, for som André Glucksmann skriver om konflikten: «Vestens taushet dreper.»  En lengre versjon av denne artikkelen står i siste nummer av Prosa.