Fra Sandvika til stjernestatus

For åtte år siden spilte Diana Krall cocktailpiano i fire lange uker på Hotel Sheraton i Sandvika. Ingen ante da at den spinkle, blonde 25-åringen fra Canada noen gang skulle komme tilbake til Norge som en av verdens mest etterspurte og bestselgende jazzartister.

Men torsdag trollbandt Diana Krall og hennes trio med den fabelaktige gitaristen Russell Malone Oslos Cosmopolite, som de trollbandt Molde-publikumet tre kvelder under fjorårets festival. Siden da har hennes Nat King Cole-hyldest, CD-en «All For You», og den nye «Love Scenes» begge passert 200ø000 i salg og Diana Krall blitt listetopper og internasjonal pubikumsfavoritt. Karrieren peker loddrett til værs for pianist/sangeren med den tåkeblå stemmen og set-listene spekket med Irving Berlin, Cole Porter, Fats Waller, Peggy Lee, Nat King Cole og andre gyldne navn fra amerikansk populærmusikks storhetstid. Hva synes hun om stjernestatusen?

 - Det er ikke noe jeg tenker på, men det er hyggelig å spille for fulle hus, sier Diana Krall, litt kjørt etter en turnévirksomhet som måned etter måned har bestått av fire uker på vingene og to dager hjemme New York.

 - Hardt for organismen, men jeg klager ikke, sukker hun, og glitrer svakt i øynene når hun minnes Vigelandsanlegget, Holmenkollen og Munch-museet fra cocktailpianist-dagene.

 - Blir det fortsatt evergreens for deg?

 Lang pause. Hånd gjennom håret.

 - Du spør vanskelig. Det er så mye jeg gjerne vil gjøre, men ikke snakke om før det er gjort. Jeg skriver dagbok og prøver å uttrykke meg poetisk, men det er lang derfra til å skrive nye sanger som kan måle seg med klassikerne. Å skrive sanger en profesjon, foreløpig har jeg nok med å forsøke å gjøre andres sanger til mine egne på scenen.

 - Har du slått deg til ro i trioformatet?

 - Vet ikke. Jeg skal ha et møte med Johnny Mandel (berømt arrangør for blant annet Frank Sinatra) neste uke, men om det skulle resultere i «Diana Krall with strings», så blir det iallfall en minimalistisk affære, forsikrer en sliten stjerne og ser langt mot utgangsdøra, men smiler plutselig bredt og legger til: «Hei, takk for at du ikke spurte meg om hvordan det er å være blondine og jazzsanger. Det satte jeg virkelig pris på.»

TOLKER POP: Diana Krall seiler opp som jazzens førstedame med sine tolkninger av amerikansk etterkrigspop.