Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fra Sesam til Cæsar

Førsteamanuensis Elise Seip Tønnessen ved Høgskolen i Agder kommer i disse dager ut med sin doktoravhandling i bokform på Universitetsforlaget: «Barns møte med TV. Tekst og tolkning i en ny mediekultur.» Det er også temaet for kronikken, der hun i tillegg refererer til en undersøkelse som hun foretok blant 10-åringer i vår.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Elise Seip Tønnessen førsteamanuensisBarn som vokser opp i dagens mediesamfunn, lever med tekster og kommunikasjonsformer som er helt annerledes enn det foreldregenerasjonen vokste opp med. I kjølvannet av enhver medierevolusjon følger gjerne offentlig bekymring. Er barna tapere eller vinnere i medieutviklingen? For å svare på slike spørsmål må vi vite noe om hvordan barna bruker mediene og hvordan de tolker det som mediene presenterer for dem.

I min doktoravhandling intervjues fireåringer og seksåringer om sin opplevelse av barne-tvs store 90-tallssatsing, «Sesam stasjon». «Sesam-generasjonen» ble helt fra første trykk på fjernkontrollen ftret med en type fjernsyn som har sine røtter plantet like dypt i amerikansk reklamefjernsyn som i norsk barne-tv. Samtalen med barna viser hvordan barna tidlig utvikler nye tolkningsvaner og forståelsesmønstre, tilpasset det moderne kommersielle fjernsynet.

En oppfølgingsundersøkelse da barna var 10 år (våren 2000) viser hvordan slike tidlig etablerte mønstre blir videreført og spesialisert etter hvert som barna vokser til. Fjernsynet er det dominerende mediet som ofres mest tid og oppmerksomhet. Men de andre mediene spiller med. Barna finner sine yndlingsfortellinger både i fjernsyn, på video og i bøker. De som har tatt i bruk Internett, oppgir at de stort sett bruker det til å supplere sine interesser i andre medier. De guttene som er opptatt av fotball, finner slikt stoff både på tv, i aviser og i bøker, og dessuten dyrker de interessen i dataspill og ved å oppsøke nettstedene til favorittlagene. Og de jentene som er interessert i hester, finner stoff om hester både i bøker og på nettet. Slik sett framstår disse barna som individer med klare oppfatninger av hva de liker og ikke liker, og hva de ønsker å bruke mediene til. Men samtidig er de utsatt for et enormt press fra den internasjonale populærkulturen.

Når 10-åringene blir bedt om å kommentere sine medieopplevelser, er det fjernsynet som står i fokus. Barna bruker fjernsynet som underholdningsmedium. Kommentarene deres gjelder i hovedsak fjernsynsfortellinger i serieform («Hotel Cæsar», «Nanny», «Charmed», «Dawson Creek») og dernest familieunderholdning som «Fangene på fortet» (TV3), «Den store klassefesten» (NRK1), «Vil du bli millionær?» og «Mestermøtet» (TV2). Nyheter og informasjonsprogrammer er praktisk talt ikke-eksisterende i barnas tv-horisont, med unntak av naturprogrammer.

Når barna skal forklare hva de liker med seriene, bruker de ord som «spennende», «skummelt» og «gøy». Ofte kan det nettopp være det skumle som er gøy. Deres fascinasjon knytter seg altså til serier som pirrer følelsene, gjerne motstridende følelser. Karin Hake i NRK-forskningen beskriver fascinasjonen som «en form for skrekkblandet fryd». Kirsten Drotner ved Københavns universitet legger vekt på følelsesintensiteten i melodramaet, som har tiltrukket et ungt publikum til alle tider, enten følelsene ble framstilt i gamle dagers romaner og skillingstrykk, på kino eller på fjernsyn og video. Mye tyder altså på at fjernsynet først og fremst taler til følelsene, allerede i 10- 12-årsalderen.

I tillegg ser vi at det er serieformen som slår gjennom. Det er heller ikke noe nytt. Serien består av en kombinasjon av det kjente, som gjentar seg fra episode til episode, og det uventede og spennende. Den tilbyr den følelsesintensiteten som er typisk for populærkulturens underholdning, innenfor rammer som er kjente og trygge. Som en av jentene bemerker: «Det går alltid fint til slutt.»

I oversikten over barnas favorittserier troner «Hotel Cæsar» på toppen av en liste som ellers domineres av amerikanske ungdomsserier. En tredel av barna oppgir Cæsar som sin yndlingsserie. De ser altså ut til å foretrekke hjemlig såpe; det samme har man også funnet i Sverige. Den mest nærliggende forklaringen er språket. Ikke alle 10- 11-åringer mestrer lesekunsten så godt at de kan lese undertekstene og samtidig få med seg alle detaljer i det som skjer på skjermen. «Hotel Cæsar» er ikke spesielt rettet mot ungdom, men det ser ut til at språket og et gjenkjennelig miljø betyr mer enn en handling som fokuserer på problemstillinger som er relevante for aldersgruppa.

Fascinasjonen av serier ser vi også i forhold til andre medier. Når barna kommenterer sine favorittbøker, havner også bøker som er utgitt i, eller oppfattes som, en serie, på topp: «Grøsserne», Roald Dahls bøker, «Bestevenner», Donald pocket, Elisabeth-serien og Astrid Lindgrens bøker. Det som er påfallende med bokvalget, er likevel at spredningen er mye større her. Der barna samler seg om noen få populære serier på tv, gir dagens boktilbud mye bedre muligheter for individuelle valg. Og selv om spenning er et stikkord også når barna velger bøker, finner vi langt flere barnevennlige tema på boklistene deres.

Fascinasjonen betyr imidlertid ikke at barna er ukritiske. Mange av dem har både positive og negative ting å si om sine favorittserier. Ei jente sier f.eks. at hun ikke liker det når de snakker stygt, og en gutt liker ikke måten James Bond behandler jenter på.

Veien fra Sesam til Cæsar ser ut til å være svært kort i disse barnas liv. Fra førskolealderens uskyldstilstand der barne-tv dominerte medieerfaringene deres, har de på fire år utviklet en mediesmak og mediebruk som mange vil si hører ungdomstiden til.

«Ung» er en honnørbetegnelse i vår kultur; en tilstand som det kan se ut til at både yngre og eldre streber etter. Men å være ung kan være mange ting. Kirsten Drotner påpeker at man kan snakke om ungdom i kulturell, sosial og fysisk forstand. Hun hevder videre at et typisk trekk ved moderniteten er at disse ulike måtene å definere ungdom på ikke nødvendigvis følges ad. Det er altså fullt mulig - og kanskje typisk for vår kultur - å identifisere seg kulturelt som ungdom lenge før barna har nådd puberteten, for ikke å snakke om økonomisk og sosial selvstendighet.

Denne usamtidigheten i vår moderne kultur kan oppleves forskjellig. For noen er det nettopp her vi finner grunnlaget for et «ubehag i kulturen». Vi kan spørre hva det gjør med et barnesinn å orientere seg mot kulturelle uttrykk for en ungdom som de verken er fysisk eller sosialt på høyde med. Noen bekymrer seg over barn som sier at de ser «Hotel Cæsar» for å lære om voksenlivet. Andre legger vekt på at barna bare ser på dette som fiksjon og underholdning fjernt fra deres egen virkelighet. Kanskje er ingen av disse forklaringene dekkende, fordi modernitetens melodramaer spiller nettopp på spenningen mellom det realistiske og det spektakulære, mellom det kjente og det usedvanlige. Det er en grunnleggende ambivalent form i en ambivalent kultur som barn stadig tidligere må lære å forholde seg til.

Sesam-generasjonens mediehverdag er oversvømmet av populærkulturens tekster som formidler drømmen om å være ung og vellykket i kjærlighet, utseende og prestasjoner. Men samtidig viser de fleste av disse barna at de har fotfeste i et tradisjonelt barneliv: De går tur i skogen med mor og far, leker med kamerater, går på fotballtrening og i sangkor. Skal man forstå den kulturelle situasjonen disse barna vokser opp i, er det nødvendig å ta med i betraktningen både presset fra en ambivalent populærkultur og det enkelte barnet som en aktiv mottaker som gjør sine individuelle valg og utvikler sine egne bruks- og tolkningsmønstre.