Professor Bernt Hagtvet starta debatten i ein kronikk i Dagbladet 4.8. med å fyra av kraftfulle salver mot uengasjerte og pensumjagande studentar.

Men debatten har rg hatt andre og meir oppmuntrande tonar. Det har stått fram Mosesar og Aronar som har forsøkt å løfta blikket og gitt konstruktive råd om korleis ein kan finna vegen ut or «ørkenen». Professor Hagtvet har i ein kronikk i Dagbladet 15.9. til og med presentert si personlege «tavle» med ti bod for ei universitetsreform og på det grunnlaget utfordra meg til «å ta noen kraftfulle grep i universitetskrisen».

Hagtvet opptrer i rolla som «vekkjingspredikant», med spenstig spiss-formulert form og grove og unyanserte skisser. Eg har på mange måtar sans for ei slik form, og tar imot utfordringane med ope sinn, som spennande innspel til ein vidare prosess.

Skal vi snakka om krise i høgre utdanning og forsking, må vi kunna forankra det i solide fakta. Slik dokumentasjon har eg ikkje sett. Men mange store utfordringar har vi, og dei har universiteta sjølv og eg som utdannings- og forskingsminister eit felles ansvar for å ta tak i. Eg forstår - og tar på alvor - signal om at leiing og fagpersonale er urolege og kjenner seg trøytte etter mange år med ressurskrevjande omstilling i takt med ein eksplosjonsarta studentvekst - frå i alt ca. 81 000 studentar i 1986 til ca. 173 000 i 1997. Omstillingskrava har vore store. Universitet og høgskular har vist vilje og evne til å snu seg raskt og ta utfordringane på strak arm. Det fortener dei honnør for!