Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fra sjakk til fotball

Sjakk passer ikke lenger som bilde på verdenspolitikken. Det må byttes ut med fotball der teknikk, hastighet, tøying av regler og rå makt er oppskriften til seier.

PRESIDENT BUSH

er gjenvalgt, og republikanerne har styrket sin stilling i et valg som konsoliderer USA og øker avstanden til deres allierte. Dette får konsekvenser for det utenrikspolitiske spillet.

Under den kalde krigen var det vanlig å tenke på verdenspolitikken som et sjakkspill med supermaktene som motspillere. Virkelighetens bønder, som stater i 3. verden, opprørere og terrorister, ble brukt på ulike måter for å stanse motstanderne. Men bønder er aldri nok for å dominere et parti sjakk. Spillerne trengte også å bruke en kombinasjon av de mektigste brikkene på brettet. Allianser som NATO og Warsawa-pakten ble svaret.

Norges utlån av målfinnere til amerikanske styrker i Irak er bare ett eksempel på ordinær utveksling av utstyr mellom partene. I NATO-sjargong kalles det «interoperabilitet» - NATO-styrkenes evne til å samordne sine operasjoner, også ved å bruke det samme utstyret. Det er en naturlig del av et samarbeid mellom allierte.

Etter samme tankegang godkjente Canada, mitt hjemland, at offiserer som tjenestegjorde ved amerikanske enheter i 2003, fikk bli med da de samme enhetene invaderte Irak. På den måten fikk faktisk kanadiske soldater tillatelse til å ta del i invasjonen. De fleste kanadiere, på samme måte som flertallet av nordmenn, var imot krigen, noe begge regjeringer også var. Men de samme regjeringene har tillot at våre land ble involvert i en krig de offisielt var i mot.

I BEGGE TILFELLER

var graden av engasjement relativt liten. Verken Canada eller Norge invaderte Irak. Men vi trakk simpelthen ikke forpliktelsene vi hadde overfor alliansen i tvil. Vi valgte heller å være lojale mot USA enn mot vår egen utenrikspolitikk.

Logikken og tankegangen bak våre militære allianser har ennå til gode å tilpasse seg de forandringer som har skjedd i våre nasjonale interesser. Under polariseringen i den kalde krigen valgte vi side mot Sovjetunionen. Vi tok parti for den amerikanske militærmakten og levde under dens beskyttelse. I den forbindelse valgte vi ofte å overse eller stilletiende godta det heller motbydelige som skjedde i fjerne strøk som en del av denne globale pseudokrigen. USA rettferdiggjorde sin støtte til brutale, udemokratiske og korrupte regimer av hensyn til sikkerhet og egne interesser, alt i et forsvar mot kommunismen. Når vanlig folk i NATO-land protesterte, ble det gitt inntrykk av at våre land bare var «bønder», uten reell innflytelse.

ALT VAR NATURLIGVIS

ikke av det onde. USA brukte deltakelse det multilaterale systemet - som FN og NATO - til å sikre seg støtte hjemme for sin politikk. Dette skapte et romm landene som Norge og Canada kunne legge grunnlaget for internasjonalt samarbeid. Det var i den samme perioden at grasrotbevegelser dukket opp over hele Vesten og arbeidet i solidaritet med tilsvarende grupper i andre deler av verden for å skape alternativer. Grunnlaget for norsk utviklingssamarbeid som en del norsk utenrikspolitikk ble lagt tidlig i denne perioden. For alle som ville se, var det aldri noen tvil om U-hjelpens sikkerhetspolitiske aspekter.

Alt det Bush-administrasjonen senere har gjort for å sabotere internasjonale normer og sette sluttstrek for denne politiske rommet, er velkjent. USA har forkastet Kyoto-avtalen og trukket støtten til Den internasjonale straffedomstolen. USA er for tiden mot avtaler for internasjonal våpenkontroll, avsetter fiendtlige regimer og fører en generell selvsikker alenegang i internasjonale spørsmål. Det Bush-administrasjonen på nytt polarisert den internasjonale politikken ved å kunngjøre at verden enten er med dem eller mot dem i deres «krig mot terror». USA har begynt på en omfattende omgruppering av landets politiske og militære styrker i utlandet, og gjort det klart at de vil føre en militær- og handelspolitikk som skal komme alle trusler mot USAs globale dominans.

DEN TILTAGENDE

effekten av et stadig økende nasjonalistisk, sikkerhetsbevisst og enerådende USA, er at internasjonale regler og institusjoner som delvis ble etablert i en tid med amerikansk lederskap, er truet. Bush-administrasjonen har brukt den posisjonen som landet fikk etter 11.september som verdens mektigste offer for terrorisme, til å fremme sine egne strategiske og politiske interesser. Ved å spille på frykt gjør Bush-administrasjonen spørsmålet om nasjonal sikkerhet til den store politiske saken som alle andre politiske spørsmål må sees i lys av. Forvitringen av sivile rettigheter hjemme og ute er bare én konsekvens av det. Denne politikken blir igjen eksportert til andre land gjennom etterretningssamarbeid og amerikansk grensekontroll.

Washington, fast bestemt på å vise sine muskler, forventer ganske enkelt at USAs allierte innordner seg. Både Canada og Norge sendte soldater til Afghanistan, som var NATOs første operasjon utenfor Europa. Men ett år senere, og for første gang i historien, nektet Canada å gå inn i en krig der både USA og Storbritannia var med. Den norske regjeringen tok avstand fra invasjonen. Norge sendte norske soldater til Irak etter invasjonen på «humanitært oppdrag», uten at dette virket politisk akseptabelt i opinionen.

DE GLOBALE

realitetene har forandret seg, og med det har folk endret oppfatning av hva som er i deres nasjonale interesse. Rent praktisk betyr det at utplasseringen av kanadiske og norske soldater i Afghanistan og Irak i mange deler av verden nå blir oppfattet som medvirkning til USAs imperieeventyr. Forbindelsene vi en gang hadde med en alliert, knytter oss nå til et imperium. Våre politikere må tåle stadig mer kritikk på hjemmebane for å ha trukket oss inn som deltakere i den amerikanske aggresjonen.

Det er ikke lenger to spillere ved sjakkbrettet, men én mektig spiller blant mange. Spillet har også endret karakter. Det er ikke lenger så kontrollert og forutsigbart som i den kalde krigens glanstid. Nå beveger mennesker, tjenester, varer, penger og våpen seg rundt i hele verden - noe alle spillerne kan utnytte til sin egen fordel.

I realiteten handler det ikke om sjakk i det hele tatt, men om fotball. Som i fotball kan selv de beste lagene - som stiller med de kraftigste skytevåpen, de mektigste spillerne - bli dratt ned i gjørma og bare klare uavgjort mot de dårligste lagene, kanskje til og med tape. Når dette skjer, blir vi alle utfordret til å revurdere hvem som fortjener å være på toppen av tabellen, og om vi i det hele tatt bør støtte tabelltoppen eller bør finne andre og bedre alternativer.

PROBLEMET FOR

våre politikere er at så lenge de gamle alliansene består uten endringer, vil mange velgere sette spørsmålstegn ved vår vedvarende lojalitet til disse alliansene. De risikerer at utenrikspolitikken til slutt tar så mye hensyn til supermaktens interesser at den blir uforenlig med en hjemlig valgseier. De risikerer valgnederlag fordi velgerne oppfatter at de villedes i utenrikspolitikken.

Oversatt av Marit Jahreie

FAKTA

Norge i en ny verden

En serie debattartikler belyser norske utenrikspolitiske strategier i en uoversiktlig verden.

Dette er første artikkel i serien.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media