STORT, STØRRE, BEST: Green Day med Billie Joe Armstrong i spissen hylles av et dedikert Oslo Spektrum i fjor. Fredag spiller de på Ullevaal stadion i Oslo. 
Foto: John Terje Pedersen
STORT, STØRRE, BEST: Green Day med Billie Joe Armstrong i spissen hylles av et dedikert Oslo Spektrum i fjor. Fredag spiller de på Ullevaal stadion i Oslo. Foto: John Terje PedersenVis mer

Fra skranglepunk til verdensherredømme

Men var de bedre på «Dookie» enn på «American Idiot»?

||| PLATE-GJENNOMGANG: Dagbladets anmelder Anne Gunn Halvorsen hentet fram det grommeste terningkastet da Green Day besøkte i Oslo Spektrum i fjor, og oppsummerte moroa som «stort, større, best».

Fra skranglepunk til verdensherredømme

«Låtene ble framført som om de hadde gjort det tusen ganger før, men som om det kunne være siste gang», skrev Halvorsen begeistret.

Fra skranglepunk til verdensherredømme

Fredag har du sjansen igjen, når Billie Joe Armstrong, Mike Dirnt og Tre Cool flytter det spektakulære showet sitt utendørs til Ullevaal stadion.

Fra skranglepunk til verdensherredømme

Det har vært litt av en reise for et band som startet karrieren med konserter i okkuperte hus og som nylig opplevde at musikalversjonen av «American Idiot» havnet på Broadway og på plate.

Fra skranglepunk til verdensherredømme

Fra de første famlende skrittene og fram til verdensherredømme, fra glemsel til storstilt comeback — her er Dagbladets vurdering av Green Day-katalogen:

«1.039/Smoothed Out Slappy Hours» (1991) Famlende start: På begynnelsen av 90-tallet var det store forandringer i det globale rockeklimaet. Heavy metal-sjangeren ble mer eller mindre slukt av grønsjen og det var i det hele tatt lite i samtiden som tydet på at en reinkarnasjon av punken sto for trappene. Men selv om håndverket er middelmådig, sangene ikke all verdens og koringene passe sure innimellom, tegner det seg allerede på «1.039/Smoothed Out Slappy Hours» et bilde av hva som skulle bli Billie Joe Armstrong og Green Days vinnerformel. Blant annet har den temposterke riffingen og den karateristiske melodiføringen begynt å finne hverandre.

«Kerplunk» (1991) Ferten av noe stort: Det haltet tidvis kraftig av forgjengeren, på plate nummer to er nivået noe oppjustert. Der «1.039/Smoothed Out Slappy Hours» mer eller mindre var satt sammen av tidligere vinylutgivelser, er oppfølgeren mer fokusert og uttrykket mer helhetlig. «Kerplunk» skaffet Green Day en voksen fanskare i pønkeundergrunnen og de store plateselskapene begynte å skjønne at noe stort var i emning. Selv om «2000 Light Years Away» hører med blant bandets bedre låter, er platen en kvalitetsmessig berg-og-dal-bane hvor man fremdeles må tære på sjarmkontoen for å holde på interessen.

«Dookie» (1994) Gladpunkens definerende øyeblikk: Spekket med hitlåter fra per til perm, ble «Dookie» det endelige kommersielle gjennombruddet for trioen. «Basket Case», «Longview» og «When I Come Around» står for ettertiden som gladpunkens skarpeste og mest definerende øyeblikk. Med millioner av solgte plater, et Grammy-trofé og 2. plass på Billboard 200, var det vel mer eller mindre påkrevd at de taktfaste ropene om «sell out» begynte å resonere blant fansen i undergrunnen. Men slikt kan man ikke bekymre seg over og bandets finkalibrerte fusjon av stadionsvære refreng og opptempo tregrepspunk ble inngangsporten til en lang karriere som et av rockeverdenens aller største band.

«Insomniac» (1995) I mørke farvann: Etter tre plater på stigende jubel, prøvde Green Day seg med et par nye fargetoner. «Insomniac» markerer ikke et radikalt veiskille for bandet, men de mest umiddelbare melodiene har fått en dreining mot det mer melankolske og det kollektive uttrykket er en anelse mørkere enn det vi er vant til fra tidligere av. Inspirasjonen fra klassiske punkekollektiv som The Undertones og The Clash er kanskje tydeligere enn noen gang. Men den mangler sting og det samme pågangsmotet vi har møtt tidligere. Tross pene øyeblikk som «Brain Stew», blir resultatet bare sånn midt på treet.

«Nimrod» (1997) Eklektisk: Etter en kort pause er Green Day tilbake mer eksperimentelle enn noensinne. Det er tydelig at de har latt alle pretensjoner fare, «Nimrod» er nemlig noe av en musikalskheksegryte. Fra funky «Hitchin? a Ride» via halsbrekkende ska med tilhørende blåserekke i «King For a Day», til den svale og strykermettede balladen «Good Riddance», er det løs snipp og tenna i tapetet fra første spadetak. Den uformelle leken er absolutt vellykket og «Nimrod» fremstår som et av bandets mest dynamiske og kuriøse album.

«Warning» (2000) Mister grepet: Etter stor suksessen med den akustiske balladen «Good Riddance» fra forgjengeren, kan det virke som om Green Day fikk et akutt eksperimenteringsbehov. På «Warning» har bandet armert seg med kassegitarer og beveger seg lenger inn i poplandskapet enn noensinne. Tittelkuttet er en passe iørefallende og bittersøtt liten sak, men som med så mange andre av låtene på platen, mangler den topp og forløsning. «Warning» lider under beslutningsvegring. Popdreiningen blir aldri tatt helt ut, samtidig som de har økset de mest heseblesende innslagene. Da blir det vanskelig å se hvor de vil hen.

«American Idiot» (2004) Storslått tilbakekomst: Etter noen lange år i skyggen, slår Green Day virkelig på stortromma. Og det med et storslått konseptalbum, intet mindre. Her er det politiske drama, pekefinger og handling over flere akter. Såpass svulstig var førsteinntrykket at undertegnede sablet ned herligheten i første runde. Major fail. Det episke storverket har fostret noen av de største hitene sjangeren noen sinne har sett. Fra den insisterende og tempokåte «American Idiot», via midtempofavoritten «Holiday» til ettertenksomme og svale «Wake Me Up When September Ends», forteller Green Day med full ryggdekning at de er tilbake for alvor og hele verden samstemmer.

«21st Century Breakdown» (2009) Mer av det samme: Med «21st Century Breakdown» er det tydelig at gjengen er bevisst på suksessformelen fra forrige runde. Malen er mye godt den samme, men handlingen er tatt ut av politikken og lagt over på religiøs fundamentalisme, sydd rundt karakterene Christian og Gloria. Semiballader, med glimtvise drypp av 60-tallsestetikk, avløser kjappe tregrepslåter med aner av 70-tallsglam. Håndverket er plettfritt og lydbildet stort og luftig, men låtene mangler det magiske håndtrykket fra forgjengeren.

Fra skranglepunk til verdensherredømme
Fra skranglepunk til verdensherredømme
Fra skranglepunk til verdensherredømme
Fra skranglepunk til verdensherredømme