Fra skyggelandet

Det er et dystert omslagsbilde Lars Saabye Christensen har valgt som illustrasjon til sin nye diktsamling, «Den akustiske skyggen».

Bildet, som er malt av Svein Johansen, forestiller et tomt gatekryss: Ingen mennesker, bare skygger og noen ubebodde hus. Vinduene er mørke, noen er igjenspikret. Et bredt, hvitt fotgjengerfelt spenner seg fra den ene siden av bildet til den andre, men vi vet ikke hvor feltet starter eller slutter. Til venstre svinger veien brått, innover i teksten. To røde trafikkskilt signaliserer: «Innkjøring forbudt».

Likevel: Vi bryter loven, åpner boka og trer inn i et lakonisk skyggelandskap. Vi møter et lite hverdags-jeg som uttrykker seg i små bokstaver, uten punktum eller utropstegn; et jeg som starter hvert dikt med en parentes, som for lengst har krysset veien mellom håp og resignasjon:

og selv fuglene i parken er blitt
mistenksomme

de går fra brødbit til brødbit
og rister på hodet

Ord som skygge, formørkelse, drøm og søvn går igjen i samlingen. Tittelen, «Den akustiske skyggen», sier noe om tematikken. Det vi hører, det vi ser, er skyggeskrift, skyggelyd, skyggebilde. Det er bare i enkelte øyeblikk at ting oppleves som de er, akkurat da: med farge, lyd, lukt, følelse.

Dikterstemmen forsøker gjennom hver enkelt tekst å funne tilbake til et lyspunkt, et ord som kan trenge igjennom nummenheten. Et ord som stikker, prikker, gleder, smerter – selv om språkhuden er bedøvet. Flere dikt er en lek med ordtak, fraser vi sier til hverandre, fraser som, i likhet med språket, har mistet sin kraft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Iblant blir forfatteren med vilje uforståelig. Det han skriver fortoner seg plutselig som usammenhengende, ulogisk:

her er det så stille
at ingen hører hva jeg sier

eller:

det kan da umulig være så vanskelig jeg klarer det jo ikke engang selv

eller:

her er det så mørkt
at alle ser
hva jeg gjør

Ved å bryte den rette linjen mellom årsak og virkning («her er det så stille / at ingen hører hva jeg sier») tvinger dikterstemmen oss til å revurdere språket; revurdere det som vi et øyeblikk tidligere hadde tatt for gitt skulle stå der. Som om du spurte en forbipasserende hvordan han hadde det, og i stedet for å få det forventede svaret – jo takk, bare bra – fortalte han deg sannheten, hvordan han virkelig hadde det.

Scenisk oppsetting


og gresset er grønnere på
den andre siden
av gjerdet
(men jeg vil helst slippe
å slå den plenen)
Samtidig er det dikt som stempler seg rett inn i leserens sinn. Den lange teksten «(umbra)» knytter flere temaer i boka sammen og utvider dem. Det siste diktet «(noter)» er kanskje det vakreste. I en verden der alt, også språket er strømlinjeformet, der alle ord summer og piper uten noen særlig mening, der alt er rett, rent og fargeløst; i en slik verden er det fremdeles mulig å høre en spinkel protest. Kanskje er det et dikt du hører:

det finnes et gammelt
torturinstrument:
en fløyte
som fangene måtte spille på

for hver lyd som var falsk
ble en finger kuttet av

noen ganger tror jeg
at jeg kan høre den musikken

den siste falske
tonen