HIV OG FRYKT: «Det Gardell gjør som er viktig, er ikke bare å vekke bilder, men også følelser. Tiden fram til midten av 1990-tallet var preget av frykt, panikk, sorg og smerte. Det kom forslag om tvangstesting, tatovering og internering av hiv-positive», skriver kronikkforfatterne om Jonas Gardell (bildet) og hans nye bok. Foto: Gitte Johannessen / NTB-Scanpix
HIV OG FRYKT: «Det Gardell gjør som er viktig, er ikke bare å vekke bilder, men også følelser. Tiden fram til midten av 1990-tallet var preget av frykt, panikk, sorg og smerte. Det kom forslag om tvangstesting, tatovering og internering av hiv-positive», skriver kronikkforfatterne om Jonas Gardell (bildet) og hans nye bok. Foto: Gitte Johannessen / NTB-ScanpixVis mer

Fra skyld og skam til livsbegjær

Jonas Gardell vekker følelser og gir en viktig forståelse av hvordan det var å leve da hiv ble oppdaget. Nå er det på tide å komme seg videre.

Debattinnlegg

«Tørk aldri tårer uten hansker!» formaner den eldre til den yngre sykepleieren som står der forundret. Hun ville jo bare vise omsorg da hun tørket mannens tårer. Han ligger i sykehussenga vel vitende om at han snart skal dø en smertefull død inne på et isolert sykehusrom. Det finnes to måter å forstå historien på. Den ene skjer gjennom å høre de som er eldre fortelle. Den andre er å kjenne den på kroppen.

En venn fortalte om da han var frivillig i Pluss (den første interesseorganisasjonen for hiv-positive) på begynnelsen av 1990-tallet. Han var med å arrangere hemmelige fester for hiv-positive, passet på husdyrene deres mens de lå på sykehuset, og satt ved dem der de lå og ventet på at de skulle dø, og de fortalte om sine liv. Det er spesielt to fortellinger som står sterkt i minnet. Det var om det året han var med å begrave 20 personer, og det var festen han var med på: «Vi var 12 som deltok» sa han, «i dag er det én igjen». Raskt etterpå knyttet han neven, rakk den i været og sa med et ironisk glimt i øyet «I won!».

Den svenske forfatter og samfunnsdebattanten Jonas Gardell leverer i «Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten» en levende og gripende beskrivelse av da hiv og AIDS kom til Sverige på 1980-tallet. Vi blir introdusert, blant andre, for Rasmus og Benjamin. To menn med ganske ulik bakgrunn som etter hvert skal finne fram til hverandre. Før døden til slutt skiller dem. Gardell setter tonen ved å vise Rasmus som barn og som skriver navnet sitt i dugg på et vindu. Rasmus ser forundret på navnet som snart falmer bort. Slik er mennesket. Alle falmer vi og blir borte. Også Rasmus. Fra denne utforskende barndommen tar Gardell oss over til en sykehusseng hvor Rasmus trekker sitt siste åndedrag.

Det er interessant (samt at det gir frysninger) å lese skildringen av katastrofen som allerede er midt blant dem, uten at de er klar over det i begynnelsen. Elskere med mystiske flekker i huden, men som ingen tenkte spesielt over. Hiv dukket opp i samfunnet, og på de smittede, på samme måte som et nervøst sammenbrudd: først rolig under overflaten, deretter plutselig og voldsomt. Det Gardell gjør som er viktig, er ikke bare å vekke bilder, men også følelser. Tiden fram til midten av 1990-tallet var preget av frykt, panikk, sorg og smerte. Det kom forslag om tvangstesting, tatovering og internering av hiv-positive.

Vi fikk begge hiv på 2000-tallet. På midten av 1990-tallet kom medisiner som forandret hva det ville si å leve med hiv. De forlenget forventet levealder og reduserte smittefaren drastisk. Så mye at mange hevder vi ikke er smittefarlige i dag. Å få hiv betydde altså ikke lengre smerte og død, og vi vil altså leve tilnærmet like lenge som andre. For mange av vår generasjonen hiv-positive er hiv altså ingen katastrofe. Sykdom, død og det medisinske er noe omgivelsene syntes mer opptatt av enn mange av oss. Derfor mener vi at hiv-arbeidet i dag må handle mer om prinsipper enn om å skape sympati. Selv nå i forbindelse med Verdens Aidsdag 1. desember har vi sett eksempler i pressen av saker som framstiller et liv med hiv som den rene katastrofe. Dette kjenner vi oss ikke igjen i. Vi ønsker å reise, jobbe, være foreldre, kjempe politiske slag, og å ha sex. En livsbejaende holdning som av og til støter på indignasjon og moralske pekefingrer av enkelte som hevder vi har gått glipp av noe. Det har vi.

Vi kan aldri oppleve historien slik han som var frivillig i Pluss, Gardell og tusenvis av andre gjorde. Vi har gått glipp av en kroppslig erfaring, men ikke dermed sagt at nye generasjoner hiv-positive har gått glipp av en historisk lekse. Virkeligheten for hiv-positive er forandret og vil fortsette å forandre seg. Vi lever ut fra de forutsetningene som ligger til grunn for et liv med hiv i 2013.

Når politikere, media og organisasjoner videreformidler utdaterte forestillinger om hva det vil si å bli smittet og leve med hiv, fremmer de skremmebilder og bygger opp under moralisme rettet mot hvordan vi lever våre liv. Det bidrar til å påvirke selvbildet til mange nydiagnostiserte som kan stå i fare for å få en passiv identitet som ofre. Noe som gjør at de holder hiv som en hemmelighet. hiv-positive som har det vondt tar heller ikke vare på seg selv eller andre. Samfunnet som helhet gagner altså på felles arbeid for å flytte hiv-positive bort fra å være ofre, til å være aktører. Fra skyld og skam, til livsbegjær. Det er viktig å huske historien, men det er også viktig at vi alle kommer oss videre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook