Fra Solstad til Goethe

Med det amerikanske militær-religiøse kompleks rykkende frem gjennom ørkenen og sinnet, under Vestens og kristendommens vaiende faner, kan Goethe by på trøst, og sågar håp i idéenes ødemark, skriver Kaj Skagen i sin avsluttende artikkel.

DEN RADIKALE, progressive bevegelse lånte sin kraft fra motsetningen mellom den moderne menneskehets streben etter tankemessig, moralsk og politisk autonomi, og et økonomisk, sosialt og kirkelig regime som ville konservere menneskene i en arkaisk tilstand av indre og ytre slaveri. Radikalismen spilte på lag med en uimotståelig historisk kraft, nemlig evolusjonen mot større myndighet hos alle mennesker. Marxistene oppfattet denne kraften som en sosial og økonomisk dialektikk; kultur-radikalerne så den som en medfødt trang til selvrealisering. Hele venstrebevegelsen tenkte eller opplevde den som en naturkraft. Forestillingen om menneskenes grunn-leggende gode og altruistiske natur , som bare var blitt fordervet av privateiendom og kristendom, utgjorde bunnfarven i hele det radikale spektrum. Mens marxistene la inn et usentimentalt purgatorium til utrenskning av borgerlig slagg før det klasseløse paradis kunne gjenopprettes på grunnlag av den restaurerte menneskenatur, regnet kulturradikalerne med at verden umiddelbart ville fremstå som en av sydhavsøyene i Margaret Meads antropologiske fantasier, bare kristendommens diktatur ble styrtet. Det onde ble plassert hos ytre makter som kirken, staten, visse samfunnslag. Bare disse maktene ble overvunnet, ville en friere, myndigere menneskehet og et bedre, rettferdigere samfunn utfolde seg gjennom gode, ubendige naturkrefter.

SOM EVOLUSJONSIDÉ tok denne oppfatning ikke hensyn til at driften mot frihet og autonomi nødvendigvis også må være antisosial, fordi individet ikke kan virkeliggjøre seg uten å bryte de bånd som binder det sosiale fellesskapet sammen. I en autoritær epoke holdes slike antisosiale krefter i sjakk gjennom en sosial og religiøs orden som strukturelt og ideologisk setter arten over individet. Da dette regimet falt gjennom frembruddet av større myndighet hos individene, flagget av opplysningsmenn og radikalere, måtte den gamle autoritære orden erstattes av enkeltmenneskets selvoppdragelse, av et personlig forvandlingsmotiv, om ikke fellesskapet skulle svekkes og gå i oppløsning. Men denne selvoppdragelse, denne personlige forvandlingsprosess, egendannelsen som høyere form for individualisme, ble knyttet til en størknet borgerlig kultur og en offisiell kristendom som strebet etter verdslig makt. Den progressive bevegelsen kastet barnet ut med vaskevannet og gikk videre uten noe egentlig dannelsesbegrep, uten noe dypere, personlig forvandlingsmotiv.

DEN SOSIALISTISKE bevegelse vektla egeninteressen, gruppeegoismen og klassehatet som progressive drivkrefter, samtidig som den ringeaktet det humanistiske dannelses-ideal som borgerlig ideologi. Mange samfunnskrefter trakk i samme retning: Naturvitenskapens interesse rettet seg mot økning av velstand, velferd og bekvemme-lighet; darwinismen ga «vitenskapelig» belegg for den hensynsløse egoisme som verdensutviklingens grunndrift; kristendommen ble privatisert og konsentrert om den personlige frelse; filosofene bygget systemer omkring lysttilfredsstillelse som livets eneste mål. Med alle disse vinder i ryggen fremelsket sosialismen en mental primitivi-tet som straks velstand og velferd nådde et visst nivå, drev de mest ureflekterte folkemassene over i vulgærindividualisme omkring den motsatte politiske pol. Det viste seg at «det nye menneske», befridd fra fattigdom og overtro, fant sine hoved-interesser i billig bensin og billig underholdning. Da kulturradikalismen slo igjennom på 1970-tallet, ble det frigjorte individ kastet ut på markedene uten beskyttelse i noe virksomt dannelsesbegrep og uten støtte i noen kultur med relevant innhold. Dermed slo radikalismen direkte over i en hedonisme som passet som hånd i hanske til et fordervet næringsliv, og falt selv i den grav den hadde gravd for pengemakten.

DET VIL VÆREvanskelig å reise motstand mot og skape alternativer til kommersialismen hvis man ikke forstår den som en historisk avsporing. Streben etter sosial forvandling må bæres av et dannelsesbegrep og en evolusjonsidé som kan ha et «vitenskapelig» grunnlag, dvs. basis i en tenkemessig forståelse av det vi opplever som menneskelig natur og historiske krefter. Uten slik støtte vil vi føle den destruktive utvikling som bare en anonym, umenneskelig prosess vi ikke kan legge hånd på, mens alt personlig og menneskelig isoleres i en samfunnsmessig og historisk irrelevant subjektivitet. Men det finnes andre blikk på forholdet mellom subjekt og objekt, mellom den enkeltes lik og den historiske utvikling, enn det som har vært dominerende i nyere tid. Hos Ibsen er personlighetens utfoldelse selve nerven i historieprosessen, uten at idéen fremstår som meget annet enn en frittsvevende innsikt i kunstnerisk drakt. Hos Johann Wolfgang Goethe følger realiseringen av det dypere selvet mønstre som går igjen i hele verdensaltet, slik at individualismen ikke lenger kan stå utenfor verdensproses-sene. Snart 200 år etter sin død er Goethe ennå den mest prominente motstander av reduksjonistisk naturvitenskap, og siden 1970-tallet en hovedreferanse for økologisk tenkning. Hans natursyn kunne hatt avgjørende betydning for en uoppsettelig revisjon av dannelsesbegrepet og evolusjonsidéen. Særlig anskuelig er dette i hans lære om plantenes metamorfose , som er blitt beskrevet som «orientalsk innhold gjennom vestlig metodikk».

FOR GOETHES blikk er plantens livssyklus en mikrokosmisk prosess, en enkeltstående manifestasjon av livets universelle arbeidsstil. Også mennesket, både som art og individ, er omfattet av det samme grunnprinsipp, med den vesentlige tilføyelse at det som på de lavere naturtrinn skjer «av seg selv», på de høyere må drives videre med vilje. I begynnelsen er alle plantens muligheter trukket sammen i frøet, og utfolder seg i neste trinn i dannelsen av kimblader. Skjønt det er «det samme» som hele tiden trekker seg sammen og utfolkder seg, og blir til i metamorfoseri i stadig mer fullkommen form, er «døden» forutsetningen for «oppstandelsen» til forvandlet skikkelse i hvert nytt stadium. De første blader som dannes på denne måten, er grove og kompakte, men fremtrer mer differensiert og forfinet ved hver nye tilsynekomst oppover stengelen. Den utspredte bladdannelsen samler seg i en ny sammentrekning i begeret, hvor bladene «ofrer seg» gjennom inngåelsen i en høyere helhet, som igjen er springbrett for formkreftenes utfoldelse i blomsterkronen. Denne trekker seg sammen i forplantningsorganenes dobbelthet, som i den siste utvidelse går opp i fruktdannelsen. Deretter viser hele plantens vesen seg påny sammentrukket i frøet, som danner utgangspunkt for syklusens gjentagelse.

For en slik betraktningsmåte gjentar planten et forvandlingsmønster av død og oppstandelse til stadig mer utviklet form langs det Goethe kaller en «åndelig stige». Goethe ser med andre ord det kristne sentralmotiv i naturfenomenene: Påskedramaets grunnstruktur er identisk med naturens fundamentale utviklingsprinsipp. Tar man anstøt av kristen terminologi, kan man like gjerne si at hos Goethe finner den ibsenske selvrealisereing støtte i naturprosessene. Essensen av det reiligiøse, eller om man heller vil: Essensen av den humanistiske dannelsestanke bringes i form av forvand-lingsmotivet inn i naturen som all evolusjons dypeste drivkraft.

DET VILLE VÆRE LETT å se dette grunnmønsteret også hos mennesket: Sammentrekningen av de individuelle muligheter i unnfangelsen og det befruktede egg; overgangen fra barndomsfantasien til skolealderens sterkere rasjonalitet som fantasikraftens metamorfose til tenkning; formkreftenes utfoldelse i puberteten; individualitetens konsentrasjon eller sammentrekning i myndighetsalderens større selvbevissthet osv. Innenfor denne naturgitte og almenmenneskelige rytme måtte man tenke seg målet for enkeltmenneskets utvikling som virkeliggjøring av egenart. Selvrealiseringen måtte da forstås som høyere naturprosess, innenfor naturens helhet og historiens utvikling. Men man måtte skille mellom selvet slik det fremstår for oss gjennom de elementære faser som noe naturgitt, og det som selvet streber etter å bli gjennom en livslang dannelsesprosess. Det sier seg selv at man ikke kan realisere selvet gjennom selvutlevelse på et tidlig stadium av den avbrutte prosessen. Da sporer selvrealiser ingen av i selvnyteri ? (hedonistisk retning). Man må forstå denne hedonisme som et primitivt nivå av selvets utvikling. På et høyere nivå blir selvrealiseringen en skapende prosess som griper inn i hele samfunnets og verdens utvikling på den dypere personlighetens premisser.

EN SLIK dannelses- og evolusjonsidé har umiddelbare følger. For selv om utviklingen av den menneskelige individualitet i de første livsfaser skjer dels av seg selv, må den støttes av en kultur, et oppdragelses- og skolevesen med innsikt i utviklingens lover. Målet for disse innledende dannelsestrinn måtte være å fremelske en allsidig og harmonisk vekst av de allmenne rammer for en videre selvrealisering som fra myndighetsalderen blir individets eget ansvar. Skal vi som myndige, unge mennesker kunne fylle dette ansvar, må oppdragelse og skolegang ikke bare ha ført oss frem til en viss modenhet og allsidighet i kroppslig, sjelelig og åndelig forstand, men også vekket i oss en levende interesse for verden omkring oss, en bevisst forbindelse med vår egen dypere individualitet, og evnen til å handle selvstendig ut ifra denne verdensinteresse og selvinnsikt. Ytre, målbare kunnskaper og ferdigheter blir i denne sammenhengen bare til virkelig nytte i den grad de tjener den større hensikt. Et skolevesen som gjør disse ytre virkemidler til selve hensikten, og er skandaløst i et humanistisk perspektiv.

FOR ET GOETHEANSK blikk er en slik samtidig spirituell og humanistisk dannelses- og evolusjonsidé ikke en idealistisk spekulasjon, men en innsikt med naturgrunnlag. Det er av helt avgjørende betydning for vår motivasjon, både i vår personlige streben og i det politiske arbeid, at vi erkjenner driften mot sann individualitet som en naturkraft, eller kanskje rettere: som en kraft menneskene har felles med de øvrige naturriker. Med vår dypere selvrealisering står vi ikke alene med det egentligste i oss mot naturkraftens egoistiske voldsomhet; vi deler trangen til selvrealisering med hele naturen. Originaliteten i vesen og væren, i tenkning og handling, er da livets innerste drift, tilværelsens eneste mening. Den som fra almendannelsens nivå lar seg lede videre av et helt personlig motiv til virkeliggjøring av sin innerste personlighet, blir i en slik prosess ett med den historiske evolusjon. Individualitet i goetheansk og ibsensk forstand overskrider motsetningen mellom den anonyme utvikling og det private subjekt.

Politisk rammer denne innsikt dagens sivilisatoriske hovedstrøm med full tyngde. En kommersiell, nytelsesorientert kultur som med hele pengemaktens og teknologiens makt forleder menneskenes interesse mot kortsiktig utlevelse og lyst, mot karriere, vellykkethet, penger, bekvemmelighet osv., gjør det i praksis nesten umulig for de fleste å stige opp til virkelig individualitet. Uten slik individualitet svikter grunnen for all indre og ytre frihet, for bare det virkeliggjorte individ kan være fritt; derfor er den nyliberale kommersialisme forberedelsen til nye totalitære tilstander. Følgelig er det fra menneskets og humanismens synspunkt ikke mindre grunn til å gripe styrende og begrensende inn mot kommersialismen enn mot politisk totalitære systemer.

OFTE DEFINERES det «moderne» som oppsplittingen av sinnet og samfunnet i innbyrdes adskilte områder med hver sine lovmessigheter og bevissthetsformer, idet religion, vitenskap, kunst, politikk, økonomi osv. danner forskjellige verdener. Som beskrivelse av en historisk prosess er denne definisjonen uproblematisk. Men den kan også benyttes til å utdefinere enhver syntetisk tenkemåte som «umoderne» eller «irrasjonell». På denne måten er Goethe med sin syntese av kunst, religion og vitenskap blitt marginalisert i vestlig idéhistorie. Ikke desto mindre har han i løpet av de siste tiårene stadig økt sin tiltrekningskraft på den som føler ubehaget i det rådende vitenskapelige paradigmet. Skillet mellom kristendom og naturvitenskap, fremmedheten mellom religiøs tro og rasjonell tenkning har jo ikke bare bevart oss fra teokratiske styreformer og kirkestyrt vitenskapelighet, men også frembragt den vestlige kentaur, dette hybride vesen som tror på det umåtelige og tenker med målebånd. Ribbet for rasjonalitet er kristendommen blitt vanvittig; berøvet for medmenneskelighet er rasjonaliteten blitt grusom. Som den siste, unaturlige frukt av kristendommens og vitenskapens brutte samliv stiger nå det nykristne Amerika frem som kantiansk skrekkregime, hvor den ytterste økonomiske rasjonalitet og høyt utviklet krigsteknologi mobiliseres sammen med vulgærkristne forestillinger om å være Jesu supermakt på jorden og direkte beordret av Gud til å forgifte arabiske barn med anriket uran.

STADIG UTGIS det tykke bind med visdomsord fra Goethes verk til trøst under alle livets tenkelige tilskikkelser. Også som det amerikanske militær-religiøse kompleks rykker frem gjennom ørkenen og sinnet, under Vestens og kristendommens vaiende faner, kunne Goethe by på trøst, og sågar håp i idéenes ødemark. Både hans personlige biografi, hans dikteriske verk og hans naturvitenskap er gjennomlyst av forvandlings-tankens Stirb und werde! Men denne fundamentale kristne verdi opptrer hos ham side om side med en nesten fysisk aversjon mot alt klerikalt, dogmantisk og irrasjonelt. Slik legemliggjør han motsetningen mellom den offisielle kristendom og det opprinnelige kristne innhold. Samtidig står han med den vitenskapelige fremgangsmåte i sine naturstudier inne i rasjonaliteten. Således personifiserer Goethe på en enestående måte foreningen av de kristne og de vestlige verdier. Men det er en forening i det skjulte, ennå opptatt i den kulturelle hovedstrøm. Goethe er europeisk kultur på dypet . Fordi denne kultur på overflaten har vrengt seg til sin egen karikatur i hedonisme og fundamentalisme, økonomisk råskap og teknologisk raseri, offentlig frase og privat misantropi, utgjør goetheanismen vår sivilisasjons innerste, fortrengte streben.

Første del av denne artikkelen, «Fra revolusjon til depresjon», sto på trykk i går.