Fra spinnehjul til mobiltelefon

Bindet heter «Frå høvdingemakt til konge- og kyrkjemakt».

Spørsmålet om kongedømmet i middelalderen er et av de mest sentrale, og hver generasjon har hatt sitt svar. Sigurdsson utvikler ikke noe originalt standpunkt i dette spørsmålet, og heller ikke i de andre tvistesakene i norsk middelalderhistorie. Men han er en ryddig og god veiviser, og er så langt jeg kan bedømme, godt oppdatert på nyere forskning.

Pestbølgene

Sigurdsson gir stafetten over til Geir Atle Ersland, og som vanlig blant norske middelalderhistorikere legger han i sitt bind, «Eit rike tek form», stor vekt på pesten, eller pestbølgene i seinmiddelalderen og tidlig nytid. Ersland mener at folk flest trolig fikk det mer romslig etter mannedauen, og han skildrer greit og klargjørende det lokale sjølstyret som vokste fram i norske bygder. Verken han eller Sigurdsson foretar noen overraskende og revolusjonære grep. Dette er godt og solid håndverk, verken mer eller mindre.

Det samme kan man si om Hilde Sandvik, som skriver om perioden 1500 til 1625, men som frisker opp framstillingen med «ekteskap og lauslivnad», som hun har spesialisert seg på. Hun presenterer også trolldomsprosessene, og drøfter kriminaliteten på 1500-tallet, som jo er et dystert, men gåtefullt kapittel. Kvinners kår kunne også være knugende på den tida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidlig død

Ståle Dyrvik har tidligere skrevet om 1600- og 1700-tallet, og nå gjør han det på nytt med skarp penn i «Vegar til sjølstende». Demografen letter på sløret og viser barske livsvilkår. Folk levde i gjennomsnitt til de ble 30- 35 år, mot 75- 80 år i dag. Den lave gjennomsnittlige levealderen skyldtes ikke minst høy barnedødelighet. Av tusen nyfødte barn døde mellom 150 og 300 allerede det første leveåret. I dag er tallet fem.

Forskningen forandrer historien. Tidligere trodde vi at husholdningen på den norske 1700-tallsgarden var en storfamilie. Dette stemmer ikke. Omkring 1800 var de fleste husholdninger bygd omkring en kjernefamilie.

Kjernefamilien var motor både for folkeauke, matproduksjon og sosialisering. At det gamle 1800-tallssamfunnet heller ikke var noe dødvann, der ingenting forandret seg, viser ikke minst Tore Prysers bind (1814- 1860), «Frå standssamfunn mot klassesamfunn». Bøndene selger ættegarden sin dersom de får et godt tilslag, de forbedrer jordbruksmetodene, alt før 1850, og det gjærer og syder av nye tanker, også blant folk flest. Tore Pryser vektlegger mer sosialhistorien og jevne folks livsvilkår, og i den tida han skildrer, økte folketallet raskere enn noensinne i norgeshistorien.

Dampen tuter

Hva det kom av? Poteten er Prysers yndlingsårsak, men også den årvisse silda kom godt med. Bøndene pløyde dessuten opp mer mark, og husene fikk peis og pipe, ja, til og med jernovn og kakkelovn. Årestua forsvant, og etter 1850 begynte også røykovnstua på Vestlandet å vike plassen. Sunnere mat, sunnere hus.

Prysers bind er velskrevet, mens Jostein Nerbøvik skal ha godord fordi han skriver om igjen og om igjen i sitt bind «Eit bondesamfunn i oppbrudd» (1860- 1914), og stadig reviderer sine standpunkter. Det skjer innenfor flere områder. I kapitlet om kommunikasjon trekker han inn både Rune Slagstads vyer og Finn Erhart Johansens nylig utkomne verk om Postverkets historie. I lys av blant annet dette drøfter Nerbøvik framveksten av et «kommunikativt system» i slutten av forrige århundre. Også den gang kunne utviklingen gå raskt.

Nerbøvik legger naturlig nok stor vekt på det politiske liv i forbindelse med framveksten av parlamentarismen og i forbindelse med unionsoppløsningen.

Berge Furre gir også sin framstilling, «Industrisamfunnet - frå vokstervisse til framtidstvil», en klar og dominerende politisk profil. Han skriver mer verbalt ledig enn mange av sine kolleger. Men informasjonstettheten er stor og detaljrikdommen av og til overveldende. Hans bok er standardverket om det 20. århundre, og det er morsomt at han på de siste 120 sidene slår ut håret og skriver friskt om nittiåra med mange treffende karakteristikker. Han har fått med mye, og greier ikke å skjule hva han mener. Heldigvis.
Jeg har stor respekt for Furres faglige dyktighet. Som han skriver, var det økonomiske frisleppet og dereguleringen en utløsende årsak til bankkrisen i 90-åra. Men spørsmålet om krisen ble forverret av den kontraktive finanspolitikken og strevet med å holde kronekursen fast, kommer han ikke inn på.

Samlet sett er Samlagets historieverk velredigert, det er smakfullt billedlagt og framstår som et solid faglig oppdatert verk. Både studenter, lærere og historisk interesserte vil ha stor glede av det. Det eier ikke de store vyer og dristige resonnement, men så risikerer man heller ikke å havne i tåkeheimen om man skaffer seg et slikt historieverk.

<B>MOBILTELEFON: Alle skulle være tilgjengelige på slutten av 1990-åra.