Fra spøk til gravalvor

IBSEN OG HITLER: Jeg kvakk da jeg så en melding i Dagbladet om at amerikaneren Steven F. Sage nylig har utgitt ei bok om åndsslektskapet mellom Ibsen og Hitler. Sage henviser til «Keiser og Galileer», «En folkefiende» og «Byggmester Solness.» Nettopp disse tre skuespillene har jeg henvist til i et verk som ble utgitt på Hans Reitzels Forlag i København i 1964. Boka heter «Der er en hage ved alle kors. Sol og vår over Europa.» Jeg har her spøkefullt behandlet Hitler og hans krig, men henvisningene til Ibsen er en bisak hos meg, bortsett fra et kapittel kalt «Ibsen, Hitler og Julian den frafalne». Uheldigvis ble ikke dette kapittelet tatt med i den ferdige utgaven, da konsulentene mente at det stoppet drivet i boka. Det som var delvis spøk fra min side er blitt til gravalvor hos Sage, og han har brukt mer enn 300 sider på å belyse forholdet mellom Ibsens figurer og Hitlers meninger og handlinger. Sage mener også at det er påfallende at ingen har bemerket dette før og begrunner det slik:«Få dramakjennere beveges til å lese nazidiktatorens memoarer og monologer, mens få spesialister på Det tredje riket avsetter tid til å studere nittenhundretallets skandinaviske teater. Selv om noen hadde gjort det, så ble allikevel visse spor oversett».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1963 SKREV JEG som innledning til min beretning om Ibsen, Hitler og Julian:«Da jeg er en av de få nordmenn som har lest både Ibsens samlede verker og Hitlers samlede skrifter, er det blitt meg til del å overbringe budskapet om disse to menns nesten identiske livssyn. To meget ulike menn som hadde det til felles at de begge var store opprørere».Jeg har moret meg med å sammenlikne dr. Stockmanns uttalelser med sitater fra «Min Kamp». Selv tror jeg ikke at Hitler leste noen av Ibsens verker, mens Sage derimot forsøker å bevise at Hitler hadde lest de tre nevnte skuespillene. Han mener f.eks. at en romkamerat av Hitler i 1908 så Hitler lese Ibsens skuespill. Det kan jeg jo ikke motbevise, men kameratens påstand ble framsatt først etter at Hitler var blitt en kjent mann. Det fins heller ikke et eneste direkte ibsensitat i Hitlers skrifter; men Ibsens tanker var da kommet på lallende tunger som «sannheter», og Hitler kan vel ha snappet opp ett og annet - uten å bli en kopi av hovedpersonene i tre ibsenverk og forsøke å overføre scenefigurenes egenskaper til sitt eget indre; for så å spille dem ut på livets scene i sin historiske virksomhet. For det er det fantastiske ved Sages bok: Han hevder at skuespillene er brukt av Hitler som sceneanvisninger for hvordan han skal føre politikken sin. Sage beskriver nøye hvordan intrigene i Ibsens skuespill blir satt i verk i historiens gang ved hjelp av Hitlers planer i det virkelige liv.

I KAPITTEL 3 på side 88 i «Mein Kampf» mener Sage at han har funnet beviset på at Hitler bevisst kopierte Stockmann. Sage påpeker at «Lederhändler» viser til garver Morten Kiil i Mølledalen; den ansvarlige for forgiftningen av vannet. «Lederhändler» er ett av en sverm av skjellsord Hitler bruker for å betegne parlamentarikerne. Det betyr ikke garver, men skinn- eller lærhandler. Sage hevder at Hitler i en avisartikkel i 1929 røpet betydningen av ordet ved å henvise til den rike og onde Lederhändler Kleon i Athen - Perikles motstander. I et kapittel om politisk tuskhandel synes jeg det blir langt å dra både til Mølledalen og Athen for å løse ordgåten, men man bør både kunne tenke og feile fritt. I den tyskautoriserte norske utgaven av Min Kamp fra 1941 er ordet oversatt med hestehandler. Tyskere jeg har talt med mener at det er den riktige betydningen. Jeg tror at det også kan henvise til politisk tuskhandel med lærtrukne seter i parlamentene. En hoveddel av boka bruker Sage på forholdet mellom Hitler og Julian Apostata. For meg er det morsomt å se at så mange av mine sammenliknende sitater mellom Ibsen og Hitler går igjen i boka. Jeg håper jeg en gang får høve til å offentliggjøre mitt essay. Jeg gjengir kort Sages oppramsing av de to lederes fellesskap i gjeringer: Da de begge kom til makten foranstaltet de bokbål av uønsket litteratur, men de stadfestet begge at de godkjente den kristne kirke. Deretter begynte de omgående å gå fra sine løfter om religiøs toleranse. Jødiske templer ble ødelagt på kommando like før Julian og Hitler satte igang sine utvidelsesplaner mot øst. De inngikk begge en fredspakt med sine naboer i øst; for kort etter å bryte paktene og angripe i øst. Begge tok til orde for å utrydde et religiøst mindretall under påskudd av at de utgjorde en indre millitær fare. Sage skriver ikke, som meg, at begge to falt i kampen mot «barbarene» i øst.

DETTE ER greit nok, men jeg mener at Hitler ikke hadde lest «Keiser og Gallileer». Han hadde ikke tålmodighet til det, men han kjente nok til Julian fra skoletiden. Selv jeg leste da om Julian på skolen for 54 år siden. Julian dukker først opp i Hitlers bordtaler i 1941. Sage skriver selv at kilden til Hitlers besettelse av Julian kunne være et lite skrift av Kurt Eggers. Det tror jeg! Etter å ha lest Sages bok sier jeg som Begriffenfeldt: «Til Washington! Fortolkernes keiser er funden!»