Fra stemmerett til statsfeminisme

I vårsemesteret går foredragsrekken «Politikk i det 21. århundre - refleksjon og resonnement» av stabelen ved Universitetet i Oslo. Den er et samarbeid mellom Dagbladet og Institutt for statsvitenskap. Noen av innleggene vil bli trykt som kronikker. I dag tar førsteamanuensis Hege Skjeie ved Institutt for statsvitenskap, UiO, for seg utviklingen av feminismen i de siste hundre åra.

Den internasjonale feminismen har i mangt og mye vært en borgerrettighetsbevegelse. Den har stilt krav om personlig autonomi, selvstendig juridisk status, politisk representasjon, rett til arbeid og utdanning. Etter svært mye kjønnsmodernisering har påstanden gjerne vært at tradisjonell rettighetskamp for lengst er utgått på dato {ndash} i hvert fall i Norge. Likestillingslandet er her allerede, og feministisk mobilisering må nå konsentrere seg om kampen mot kjønnsklisteret {ndash} for vern av individualiteten. Det er i beste fall en nærsynt oppfatning. Fortsatt handler det meste om både - og.

En tidlig høstmåned i fjor presenterte redaksjonen i «Rikets Tilstand» oss for Anita, en ung jente med pakistansk bakgrunn på felttog mot tvangsekteskap. Anita dro på multikulturalisme-treffet på Ekebergsletta i Oslo, som Høyre arrangerte under kommunevalgkampen. I flomlyset fra TV2-kameraet krevde hun svar fra ordføreren om hva han hadde tenkt å gjøre for å forhindre at unge jenter i hans egen by ble presset til ekteskap under trusler og vold, med menn de aldri hadde møtt og langt mindre valgt. Alle som ville, kunne betrakte ordførerens akutte ubehag konfrontert med en slik utfordring {ndash} midt i omstillingsprosessen fra mono- til multikulturalisme. Med Anitas spørsmål fikk multikulturalismen kjønn. Og noen riktig gamle feministiske dagsordener ble høyst aktuelle.

Retten til å velge ektefelle tilhører i de internasjonale konvensjoners verden feltet av allmenne menneskerettigheter. Den ble juridisk garantert i Norge for snart hundre år siden, gjennom bestemmelser i både straffelov og ekteskapslov. I 1991 ble likevel bestemmelsen om ugyldiggjøring av tvangsekteskap tatt ut av ekteskapsloven. Den var en kulturell anakronisme {ndash} trodde lovgiverne. Inntil det gikk opp for dem at tvangsekteskap fortsatt forekom i Norge. Bestemmelsen ble derfor tatt inn i loven igjen i 1994. I mange land i Europa er «skjerf-og-sjal»-problematikken en av de store prøvesteinene for flerkulturell toleranse. Norske varianter av sjals-diskriminering har ganske nylig blitt prøvd mot likestillingsloven {ndash} dvs. tilfeller der arbeidsgivere ikke ansetter kvinner som bruker religiøst betingede hodeplagg, eller setter som vilkår for ansettelse at det ikke brukes på jobben. På MIRA-senterets politiske dagsorden handler kampen mot utlendingslovens treårsregel først og fremst om selvstendige juridiske rettigheter for kvinner. Men senterets dagsorden er verken tradisjonell eller triviell av den grunn. Det dreier seg både om kvinners rettigheter i staten, og om kvinners rettigheter i kulturen. Feminisme har alltid risikert en beskyldning om mannshat. For feminister i minoritetskulturer er dilemmaet dobbelt: hvordan problematisere kulturelle praksiser uten å gi næring til rasisme?

Mye feminisme er fortsatt en bevegelse for konkretisering av sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter. Målt mot hundreårets begynnelse er den største forskjellen heller at dagens feminisme beveger seg innenfor et gigantisk felt av internasjonale konvensjoner, regelsystemer og håndhevingsapparater. Også feminismen er globalisert. Den har sin egen FN-konvensjon: konvensjonen mot diskriminering av kvinner, fra 1979. Den har sitt eget byråkratiske apparat: «femokratiet» viser til administrative strukturer som arbeider med likestillingsspørsmål på internasjonale, nasjonale eller lokale nivåer. Om vi derfor leser Barne- og familiedepartementets nye forslag til revisjon av likestillingsloven, blir vi fort revet ut av annerledeslandet. Her er overnasjonal rettsliggjøring en gjennomgående referanse - enten det handler om generelle diskrimineringsforbud, om ansettelsesvern, likelønn eller seksuell trakassering. For tredve år siden var forberedelsen av likestillingsloven fullt og helt innkapslet i den nasjonale - og sosialdemokratiske {ndash} politiske orden. Lovforslaget ble riktignok presentert i 1975, som også var FNs første internasjonale kvinneår. Men likestillingsloven var, med sin egen ombudsordning, mest å betrakte som en norsk oppfinnelse. Den ble snekret sammen av noen ildsjeler i FADs forbrukeravdeling og Justisdepartementets lovavdeling, og uformelt sanksjonert av noen parti- og fagbevegelsestopper før den ble sendt på høring til den nye kvinnebevegelsen, som var fullt innforstått med at dette var en oppfinnelse det gjaldt å sette sitt kritiske preg på. I det norske kompromisset kunne likestillingsideologi og systemkritikk blant annet forenes i lovens bestemmelser om positiv forskjellsbehandling. Altså: i kjønnskvoteringen.

Kvotering er en mekanisme for å sikre lik(-ere) deltakelse i alle de former for offentligheter, eller mer private rom, som slike regler omfatter. I Norge er det gjennom de siste tredve årene utviklet et omfattende system av kvoteringsregler. De varierer riktignok sterkt i form, innhold og effektivitet. Men både innenfor politiske partier, i det offentlige utvalgssystemet, ved utdanningsopptak, ved ansettelser i stat og kommune og i regelverket for foreldrepermisjon finnes det kvotering. Flere av disse ordningene har senere blitt kopiert i andre land. Regjeringen har nå foreslått at også næringslivets styrerom skal omfattes av slike regler. Hensikten er ikke først og fremst gjennom fete styrehonorarer å heve gjennomsnittet av det vi fortsatt kaller «kvinnelønna» - selv om det muligens kan bli en utilsiktet konsekvens. Hensikten er å gjøre en genuint politisk målsetting gjeldende i privat sektor. I en situasjon der de siste tiårenes samfunnsutvikling rutinemessig blir skildret som politikkens subsumsjon under markedet, kan altså statsfeminismen fortsatt mobilisere en viss motstand.

Hundre års feminisme gjenspeiles i internasjonale konvensjoner, nasjonale lovverk og byråkratiske strukturer. I dag er feminisme en akademisk disiplin, et globalt internettverk, en verdensomspennende litteratur, et perspektiv på utvikling, en protest mot vold. Samtidig er den en personlig bekjennelse. Feminisme handler også om et individuelt ståsted, om et valgt perspektiv på verden. Perspektivet kan riktignok variere. Feministiske grensemarkører omfatter derfor både veletablerte distinksjoner mellom radikal- og liberalfeminister, marxist- og sosialistfeminister, forskjells- og likhetsfeminister, og nyere forskjeller - med klarere islett av samtidig selvironi. Som for eksempel i distinksjonen mellom anarkist- og tabloidfeminister, eller sofa- og skapfeminister. På den ironiske distansens knivsegg balanserer ikke minst den medieombruste fjorårsfeminismen. I både svenske «Fittstim» og i norske «Råtekst» og «Matriark» forteller forfatterne om hvordan kjønnet kleber til individualiteten på måter de ikke kan fordra {ndash} hvordan jenter blir definert, kategorisert og satt på plass i kraft av å være jenter. Gjennom skjønnhetstyranni og spisevegring, sexpress og oppvaskkrangel - slik snakket også har gått i tidligere tiders bevisstgjøringsgrupper. Om enn ikke alltid med samme ironiske snert. For dagens krav er knallhardt: en troverdig bekjennelse må ikke være for alvorstung! Kommersialiseringen som omgir dagens nyfeminisme, er svært tydelig: Medie- og forlagsindustrien deltar aktivt i markedsføringen, i media og forlag jobber mange av forfatterne selv. Mye av debatten har da også handlet om rangeringer - av aktualitet, relevans og representativitet. Men konkurransen om hvilken av bøkene som er minst privat, mest solidarisk, eller overhodet systemkritisk, er likevel mindre interessant enn sjangeren de deler. Det vil si erklæringen om en personlig-politisk identifikasjon, om feminisme som «selvoppholdelsesdrift», som «nødvendighet».

Det er kort vei, og nøyaktig hundre år, mellom «Fittstim»-redaktørenes uttrykte håp om at boken kan bidra til: «...at jenter vil lære å sette grenser tidligere, oppdage sitt eget verd og innse at de selv har makten over sine liv» {ndash} og en anonym innsenders hjertesukk i Nylænde i 1898: «Vi tør ikke, tør ikke bringe spot over vor person; vi er saa redde for ikke at være (...) som Per og Paal finder, at en ægte kvinne bør være.»