Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fra sykdom til mesterskap

I dag utgir Det Norske Samlaget Olav H. Hauges 4000 dagboksider fra 70 års levd liv - i fem bind. Et funn for forskere, en nøkkel til dikterens verden og en leser- glede for alle oss andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I had got a severe cold and went suddenly mad. Completely. My father was asked to come and he was compelled to bring me to an asylum at Bergen.

Eller forsøksvis oversatt:

«Jeg hadde pådratt meg en alvorlig forkjølelse og ble plutselig gal. Fullstendig. Min far ble bedt om å komme, og han ble nødt til å legge meg inn på et asyl i Bergen.»

Lik en lege som noterer latin, skriver dikteren Olav H. Hauge i sin egen sykejournal på engelsk. Språket skaper klinisk avstand til traumene.

I Olav H. Hauges 4000 etterlatte dagboksider gjennom 70 år er de dramatiske og skjebnesvangre avsnittene om sammenbrudd og sykdom en av mange nøkler til forståelsen av etterkrigsåras største norske lyriker.

Lynnedslag

Lidelsen rammer den 26 år gamle Olav H. Hauge våren 1934 som et lynnedslag. Selv om han i et dagboknotat fra 1968 bemerker at «eg var 22 år då eg fyrst var plåga av det». «Syrgjesoga mi i ungdomen» ble katalogisert som schizofreni og depresjon.

Den 20. oktober 1937, etter tre og et halvt år på Valen sykehus noterer han:
10. august 1937, however, I was returned, and am now in fairly good health, I think. («10. august ble jeg imidlertid hjemsendt, og er nå ved ganske bra helse.»)

Sykdommen rammer i en femårssyklus, som synkronisert med diktutgivelsene. Han skulle bli nesten 60 år før symptomene ble borte. Da var det som om en ny fase i livet begynte: Han kommer i kontakt med den nye forfattergenerasjonen i Profil-kretsen, poesien hans vinner anerkjennelse og utbredelse - Olav H. Hauge blir oversatt til et 20-talls språk - og han møter Bodil Cappelen.

I oktober 1964 er sykdommen kommet på avstand, og han noterer finslipt, nå på sitt eget, arkaiske landsmål:

Eg har i dikti mine sjeldan kome inn på slikt, det er eit lite bilete i «Kornåker» som syner dei stillare stunder, og litt meir av den sprengjande upplevingi i «Slikt kan». Berre delvis har det kome fram litt av det eg har upplevd. Diamantsvevn og meir store skinande upplevingar (helst då til fjerre stjernor) er ymta lite um i «Rømder av glans». Eg trur eg har gjort rett i å ikkje røre dette veldige stoffet eg har frå alle desse åri eg har vore burtrykt, dei er vel yver 6 år samanlagt.»

Prosaen i Olav H. Hauges dagbøker likner poesien. Diktene er som hogd i stein: korte, kraftfulle, krevende. Det er «ord i jern». «Kaldsmiing,» sa han selv. Dagbøkene er naturlig nok friere, innfallene er flere, hverdagen er nærmere, men stemmen den samme.

Optimisme

Han begynner å skrive dagbok i mars 1924, 15 år gammel - med ungdommelig optimisme - men ikke uten forbehold:

«DAGBOKORD Ein tanke slo meg her om dagen: eg skal føra dagbok, det vil verte hugnad med den. - Ja, ikkje dagbok i vanleg meining - versjaa, hendingar, handel og vandel, kjøp og sal. Nei, ei dagbok yver tankar og hugskot - ei aandeleg dagbok (...)

Den 16. mai 1994, en uke før han dør, følger den siste nedtegnelsen, etter et besøk av vennen Jan Erik Vold:

Veret var strålande sol... Så kanskje gled dikteren inn i diamantsvevnen, for i dagbøkene gir han også uttrykk for å ha vært i fred med sine syner, som da han 5. mai 1968 kommenterer R.D. Laing og Michel Foucaults skrifter:

Foucault segjer at schizoide tilstander ikkje er sjukdom. Eg vert slagen av alle skildringor av slike tilstandar, dei er så syrgjelege, så fæle, so grå! Er no det alltid tilfelle? Nei. Det kan rg vera sæle, herlege draumar, syner, ja radt yverjordiske tilstandar slike lever i! Kor lite dei kloke veit! Seg alltid synast synd på dei sokalla sinnsjuke? Dei skulle berre vita Galne folk har det ofte godt. Naturi har rg sytt for det. Ho har det! Tru meg! No er min hug still etter bylgja slo. ørnane heim stig med blodga klo

Visjonære Wergeland

Når Olav H. Hauge skriver om «diamantsvevn», syner - må vi tro - mangefasettert strålegrans, er det ikke fjernt å forstå at han holder den visjonære Wergeland for vår største dikter, Henrik Wergeland og Kristofer Uppdal, det er de to store seere:

Wergeland. Han er diktaren. Den finaste poetiske fantasi, det synske auga. Han er enno den mest moderne.

I desember 1950 skriver han:

Kristofer Uppdal er Norges største lyrikar i dag.
Uppdal er Munch millom dei norske lyrikarar. Han er den store skapande kunstnar. Det heng våt leir ved dikti hans, dei ber merke av ei tung rallarhand, ei grov, men ærleg arbeidshand»

Duun dominerer prosaen:

Å samanlikna Olav Duun med nokor av dei andre norske romanforfattarane gjeng ikkje, ein må nok ta større karar til samenlikning. Seg dra inn Hamsun og Undset, du! Å nei, dei vert for små. Duun er så stor, at fåe diktarar er hans likmann, kanskje lyt du til Grekenland då, det gamle.

Nedstemt

Om seg selv har Olav H. Hauge helt andre tanker, som i påsken 1967:

Det er smått med den visdomen min. Ustvedt kallar meg vismann (i melding i Dagbladet). Eg må læ, det er so visst smått med den visdomen min.

Og 19. desember 1971 noterer han nedstemt:
Mykje tomt skryt yver den nye boki mi. Tomt skryt! Tru ikkje på det.

Samme dag leser han «Tvangstrøyen» av Jack London:

I grunnen vulgær, men likevel stort, gripande. Kvar er fengselsliv skildra slik? Og dette modet? Denne åndskrafti? London synast å ta sjelevandring bokstaveleg - kven veit. Og her er ein høgsong til kvinna som er makelaus! Sjå noko i London, sjå so langt ned er ein komen!

Den 4. januar 1973 noterer han noen bitre visdomsord:
Den som verkeleg har vore galen i nokre år, prøver å leggja seg etter fornuft når han skriv; den som alltid har vore normal, prøver å skriva som han er galen.

August Strindbergs «Inferno» er ei forvitneleg bok , men sjølv kjenner eg so vel alle desse tilstandane (...) at eg kan berre nikka og slå fast: slik er det, nett slik!

Men å verdsette sin egen diktning? Nei, i hvert fall ikke på dårlige dager:

JOLEAFTAN 1971 (...) Ser yver kritikk. Mi eiga bok. Ja, ser fint ut. Men? Eg har mine tvil. Det kunne vorte noko av boki, med arbeid! Meir arbeid!

Det er diktsamlinga «Spør vinden» han refererer til. Det er ti år etter gjennombruddet med «På ørnetuva», fem år før «Dropar i austavind» som gjorde dikteren fra Ulvik til kultpoet, som Atle Kittang så riktig skriver i et fyldig forord.

«Endeleg»

Dagbøkene dokumenterer hvor godt Olav H. Hauge fulgte med i samtidslitteraturen.

Når Georg Johannesen utgir «Ars Moriendi» i 1965, noterer han entusiastisk:
Endeleg ein ny lyrikar. (...) Ein som har komen ut or skodda her heime (...)

Han gleder seg over at Paal-Helge Haugen får Kulturfondets pris for «Anne»: Ja dei har gjort det godt, dei unge Profil -karane. Med dei fær me ein ny litteratur i Norge (...)

I 1974 skriver han om Jan Jakob Tønseth:
So kjem det ein diktar att (...) Jau, det finst voner for norsk lyrikk.

Årene i Ulvik er fylt av så mange slags virke. Gartneren har sitt å passe. Gravenstein er gode epler, Reine Claude er gode plommer, men det må sprøytes mot skurv og monilla. Han må slå hå og hakke ugras. Hus skal vaskes og vøles. Han raker sammen høstblad i hagen, en blir god og trøtt av slikt arbeid, og eikelauv er bra til smalen vinterstid. Han er i skogen og finner «husamose» til gulrøttene, for «so lid det på hausten alt».

Og så vender dikteren tilbake til den verden hvor han aller helst vil være, hos Platon, Paul la Cour, Lu Chi. Ja, kanskje aller helst der, i «den austerlege hagen».

DAGBØKER: I dag gir Det Norske Samlaget ut Hauges dagbøker i fem bind. Ikke siden Hulda Garborg utga Arne Garborgs dagbøker i seks bind i 1926, er et sterkere og mer fyldig dagbokverk utgitt i Norge.
EPLEGARTNER: Olav H. Hauge var eplegartner av yrke. Her er han i 1993 i vakre omgivelser hjemme på gården i Ulvik, hvor bøkene hans ble til.