Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fra tale til samtale

I 1969 inneholdt bare én prosent av politiske utsagn private elementer, mens andelen økte til ti prosent i 1997.

Jens og Jan, Kristin og Valgjerd, Carl og co. Jo da, vi er mer på fornavn med elitepolitikerne enn med våre egne naboer og kollegaer. Personifisering og intimisering av den politiske debatten er et typisk amerikansk trekk som vi også ser gryende tendenser til i Norge. I min hovedoppgave i statsvitenskap ved NTNU viser tallenes tale en klar utvikling mot at politikerne i sine landsmøtetaler eller i fjernsynsdebatter stadig oftere trekker inn private opplevelser, betroelser eller oppfatninger i sin retorikk. I 1969 inneholdt bare én prosent av alle utsagn slike private elementer, mens i 1997 er andelen økt til ti prosent. Mens man tidligere holdt seg til høflighetsformer som «herr Willoch» og «representanten Steen», hopper dagens politikere også oftere over formell etikette. Tiltaler som «Nei, men Kristin da...» forsterker følelsen av en privat og uformell debatt. Massemedienes nesten sykelige trang til å personifisere og intimisere ethvert saksforhold er altså blitt en teknikk som de folkevalgte selv har tatt i bruk. Vi ser en utvikling mot en intimisering av det offentlige språket, der skillet mellom privat og offentlig atferd, sak og person - og rolle og personlighet er visket ut.

Fenomenet kan forklares på flere vis. En viktig årsak ligger i fjernsynsmediets format og tekniske begrensninger. Billedskjermen er liten og av dårlig kvalitet, og man prioriterer ofte bilder som er enkle og uten for mange detaljer. Et typisk resultat av dette er tv-produksjonens bruk av nærbilder, såkalte «close-ups». De simulerer en «ansikt til ansikt»-relasjon i virkeligheten. Forskjellen er selvsagt at TV-seerne ikke har noen mulighet til å snakke tilbake. Fjernsynsmediet får på denne måten et uformelt og nesten intimt preg der seerne opplever at de kommer tett innpå dem som uttaler seg. Små detaljer i talernes verbale og ikke-verbale atferd kan virke veldig framtredende og overdreven i et nærbilde på en liten fjernsynsskjerm.

Like avgjørende som det fjernsynstekniske er konteksten folk ser fjernsyn i, nemlig i hjemmets lune og private stuerom. En mer uformell oppførsel gjør suksess på fjernsyn nettopp fordi den er nærmere den måten folk snakker sammen på i sine egne hjem. Seerne utgjør ofte små grupper av familiemedlemmer. De er blitt vant til at fjernsynet lar dem overvære samtaler innen lignende grupperinger. Sosialantropolog og medieviter Anders Johansen påpeker at om man behandler dem som et massepublikum, er det nesten like påfallende som om naboen gjorde det, over en kaffekopp. Fjernsynets intimitet gjør derfor den tradisjonelle torgtalerens retorikk for voldsom, og inviterer heller til en mer lavmælt stil. I et moderne tv-studio trenger du ikke rope ut budskapet ditt for å gjøre inntrykk på tilhørerne helt ned til bakerste rad. Det virker bare overspent og tilgjort dramatisk. En dyktig fjernsynspolitiker kan ikke holde en tale, hun eller han må delta i en intim og fortrolig samtale. Den som opptrer må snakke med ett menneske om gangen. Hun kommer inn i stuen, hun er en gjest. Det tar seg ikke ut at vedkommende skriker. Johansen hevder at taleren Hitler i et samfunn uten masser, men med etablerte massemedier, i dag ville vært som en fisk på land. Ifølge medieforskeren McLuhan har han eller hun suksess som klarer å skape en lavtrykkstil for sin opptreden, selv om det kreves adskillig høytrykksorganisering for å få han på luften. Det mest opplagte eksempel på denne utviklingen er det faktum at skuespilleren Ronald Reagan, med over 30 års erfaring i det å opptre foran film- og fjernsynskameraer, ble valgt til president i USA.

I Norge var Erik Solheim blant de første til å anvende en slik fjernsynsretorikk, under valgkampen i 1987. Solheim gjorde om på forholdet mellom sak og person. Han forklarte om sitt følelsesmessige forhold til saken. Nettopp denne egenskapen, det at politikeratferden arter seg som en intim betroelse, ble kommentert i landets aviser etter hans opptredener. Han «var seg selv» på en «spontan», «ekte» og «hverdagslig» måte og hadde «kontakt med sine følelser».

I dag er vi blitt mer vant til denne personlige stilen. Kjell Magne Bondevik forteller oss gjerne om følelsesladet dramatikk fra sitt privatliv, enten det gjelder egen sykdom eller siste tilskudd på familietreet, det første barnebarnet. Lars Sponheim krydrer budskapet med rørende barndomsminner, og Kristin Halvorsen lar ingen sjanse gå fra seg til å uttrykke hvor sint hun kommer til å bli, hvor lei seg hun er, eller hvor mye det ergrer henne og hvor fly forbanna hun blir når hun hører om både det ene og det andre.

I denne konteksten forsøker politikerne å fri til velgernes følelser og dermed deres stemmer, ved å øse av sitt private følelsesliv bak politikerrollen. Publikum dras med fra sin sedvanlige tilskuerplass foran scenen og får et innblikk i det som skjer bak sceneteppet. Fokus på privatliv fører nemlig fokus vekk fra politiske saker. I boken «Intimitetstyranniet» fra 1992 beskriver sosiologen Richard Sennett det best ved at man er så opptatt av presidenten som spiller golf eller spiser middag med en vanlig familie, at man ikke er oppmerksom på politiske problemer før de topper seg i en krise som er hinsides en rasjonell løsning. Det å lede publikums oppmerksomhet bort fra politikkens handlinger og over på psykologiske motiver, fungerer bare ved å fokusere på spontane trivialiteter.

Fjernsyn egner seg godt for følelser og nærbilder, framfor avstandsbilder og komplekse saksforhold, og journalistene har lært seg å vinkle nyheter til dette formatet. Satt på spissen snur fjernsyn argumenter om til ansikter. En av de mest slående forskjellene mellom valgkampens partilederdebatter på NRK på seksti- og syttitallet og i dag, er nettopp forskjellen i fjernsynsstudioets form og stil. For tredve år siden ble seerne invitert til et svært lokale med gedigen takhøyde og stor fysisk avstand mellom deltakerne. Assosiasjonene går til et stort forsamlingslokale med et offentlig og institusjonelt preg. Her taler man i tradisjonell forstand til velgerne og hverandre. I dag er studioet langt mindre, med varmere og dus lyssetting. Partilederne er plassert så nær hverandre som overhodet mulig uten at man risikerer å klaske til sidemannen om man gjør en brå håndbevegelse. Her snakker man med velgerne og hverandre. Fjernsynsformen har altså endret seg fra å legge til rette for en rekke små enkelttaler til å gi rom for en mer sammenhengende samtale.

Mediene og fjernsynet har altså forsterket en allmenn utvikling mot en intimisering av det offentlige språket. Den kan styrke demokratiet siden klasseskillene i språket brytes ned og mange flere føler seg berettiget til å delta i debatten om vår tids spørsmål og problemer. Samtidig innebærer det en risiko ettersom grensen mellom det private og offentlige blir vagere eller usynlig. I moderne debattprogram skal helst både kjendiser, elitepolitikere og vanlige folk delta. Programleder og deltakere viser at man slett ikke behøver å bruke et elitistisk eller komplisert språk som udemokratisk kan utestenge noen. Alt kan sies enkelt - ofte med masse latter og smil. Alle kan delta i samtalen på like vilkår. Her fullbyrdes en intimisering av språket der det offentlige og private smelter sammen i en ny type retorikk - også kalt «chat». Men denne likheten er naturligvis en illusjon. Når vi ser noen stige opp på en talerstol, er vi bevisste på at han eller hun forsøker å styre våre tanker, følelser og handlinger med ord og andre retoriske virkemidler. De som skaper og deltar i et fjernsynsprogram, har samme mål. Men det er vanskeligere å oppdage. Vi og de ser jo ut til å sitte i samme sofa, enten det er hos Fredrik Skavlan i «Først og sist», eller hos Pål T. Jørgensen i «Tabloid». I et slikt møbel er alle plassert like høyt eller lavt. Enhver viktig eller komplisert sak risikerer å forenkles og banaliseres i slike typiske fiktive samtaler i fjernsynets sofahjørne - og blir til underholdning. Enkelheten og nærheten har derfor sin pris.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media