NYLIBERALISMEN: Kanskje er det ikke den økonomiske krisen, men den politiske, som er det verste nyliberalismen har skapt? Fotomontasje: AP / Kevin Lamarque /

Reuters / NTB scanpix
NYLIBERALISMEN: Kanskje er det ikke den økonomiske krisen, men den politiske, som er det verste nyliberalismen har skapt? Fotomontasje: AP / Kevin Lamarque / Reuters / NTB scanpixVis mer

Nyliberalisme:

Fra Thatcher inn i Trumps armer

I kaoset nyliberalismen har skapt, ser vi i dag hvordan høyreekstreme krefter finner gjenklang og grobunn. Hvordan kunne det bli sånn?

Meninger

Valget av Donald Trump kommer til å definere 2016 for all fremtid, og synsere kommer til å foreslå en haug varianter av «hvorfor?» Den britiske forfatteren George Monbiot mener å kunne datere starten på Donald Trumps valgseier i 2016, til England i 1975. Under et møte i den konservative partiet, med Margaret Thatcher som nyvalgt leder, ble det diskutert hva som var kjernen i det konservative prosjektet. Thatcher slo en bok i bordet, og sa: «Dette er hva vi tror på».

Boken var «The Constitution of Liberty» av Friedrich Hayek, fra 1960. Boken beskrev konkurranse som den egenskapen som best definerte menneskelige relasjoner. Markedet, som staten skulle tilrettelegge for, ville operere mye mer effektivt enn langsiktige statlige planer. Alt som la hindrer i veien for dette, skatt eller fagforeninger for eksempel, måtte vekk.

Teorien var at overskuddet som eliten nå ville skape innenfor denne friheten, skulle dryppe ned («trickle down») på menigmann- og kvinne. Da 70-tallet kom med en økonomisk butt, sto Hayek, hans tilhenger Milton Friedman og tenketankene de etablerte i etterkrigstiden klare med fiks ferdig teori og løsning. Praksisen hadde de allerede forsøkt seg på i Chile i 1973.

Thatcher, og senere Ronald Reagan i USA, var to varianter av den samme nyliberalismen. De skattekuttet, knuste fagforeninger, åpnet for boligmarked og arbeidsmarked, og for privatisering av alt fra jernbaner til skoler, de deregulerte, målstyrte, outsourcet og fremelsket det individualistisk orienterte konkurransemennesket, som skulle omstille, omskolere og omforme seg for å gjøre seg attraktiv på de ulike markedene samfunnet nå tilbød.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At markedsliberale krefter som Thatcher og Reagan holdt frem på denne måten, var ikke overraskende. Den virkelige seieren var at nyliberalismen koloniserte det som burde vært en naturlig opposisjon; de sosialdemokratiske partiene i USA, Storbritannia, Sverige, Norge, Frankrike, og en rekke andre land.

Disse burde foraktet Hayeks ideer, men klarte ikke presentere en egen politikk da de fikk makten på 1980- og 90-tallet. I stedet ble det «modernisering» og «den tredje vei», som i bunn og grunn betød en miks og match mellom gammel arbeiderpartilogikk og en fortsettelse høyrepolitikken som med full kraft hadde lansert noe helt nytt.

Margaret Thatcher har uttalt at Tony Blair og New Labour var hennes største bedrift som politiker, og her hjemme sa Jan P. Syse at Arbeiderpartiet hadde stjålet høyresidens klær mens de badet. Med Tony Blair som forbilde gikk Stoltenberg 1 i gang med «modernisering» av den norske staten med stor iver. Bedriftsøkonomiske dogmer ble statlige rollemodeller.

Arbeiderpartiet har siden grunnleggelsen i 1887 inntatt ulike former, fra et klassisk sosialdemokrati, via radikalisering, til demokratisk kapitalisme, til nyliberalisme og et rød-grønt-prosjekt. Da sosialdemokratiet i Skandinavia kom til makten på 1930-tallet, var målet å bli kvitt arbeidsløshet, fattigdom og uakseptable sosiale likheter.

Etter andre verdenskrig nøt befolkningen godt av en velferdsstat som ledet til Folketrygd i 1967. På 70-tallet ble Arbeiderpartiet utfordret av radikale bevegelser, og forsøkte å ta en taktisk venstresving, som innføring av arbeidsmiljøloven i 1977. Men så var det slutt.

Professor i historie Knut Kjeldstadli har beskrevet hvordan ledelsen i Ap, da de i 1986 vendte tilbake til regjeringskontorene, ønsket å føre en økonomisk politikk som hadde innsparinger og kutt som hovedfokus, for å rydde opp i det økonomiske kaoset etter Willoch-regjeringene. Ap tvang gjennom drastiske tiltak for å stabilisere økonomien og gjenvinne konkurranseevnen.

Fra 1986 til 1993 økte antallet arbeidsløse fra 40 000 til 160 000. Når veksten ble mindre, og det ble mindre å fordele, la sosialdemokratiet i samarbeid med kapitaleierne, om sin politikk for å komme tilbake til høy vekst – og dermed mulighet for fortsatt sosialdemokratisk gullalder. Men medførte dette reformer mer og mer på kapitalens premisser?

«Stø kurs» i den økonomiske politikken og lydhørhet overfor finansmarkedene er blitt Arbeiderpartiets varemerke, konkluderer Kjeldstadli. Den gamle ambisjonen om å kontrollere kapitalen var blitt svekket. Landsmøtet i 2001 gikk for en delprivatisering av statseide Telenor og Statoil. Privatisering av offentlige tjenester ble ansett som et pragmatisk spørsmål, og ikke satt i sammenheng med hva slags samfunn man ønsker.

Det som var nytt, var at de etiske grunnene for å forsvare velferdsstaten ble svakere, fordi den i større grad ble målt i forhold til økonomisk gevinst. Velferd skal lønne seg, som alt annet og politikerne lot det villig skje.

Ideologien forsvant, dessverre. Da ble det heller ikke så underlig at strateger i Ap ønsket en kursendring inn mot sentrum av norsk politikk for å kapre stemmer fra høyresiden og de liberale. Arbeiderklassen var ikke lenger hovedfokus for arbeidernes parti, eller en del av en større ideologisk kamp og visjon.

Kanskje er det ikke den økonomiske krisen, men den politiske, som er det verste nyliberalismen har skapt? Når staten og folkevalgte mister makt, når vi opplever at disse instansene mister myndighet til å påvirke livene våre. Da snur man seg i stedet mot anti-politikk, mot slagord, roping og sensasjoner.

Frykt, sa Noam Chomsky, i et intervju med salon.com i 2016, sammen med et samfunn som har brutt sammen på grunn av nyliberalismen, har blitt et samfunn der folk føler seg isolerte, hjelpeløse, som ofre for sterke krefter de ikke forstår eller klarer å påvirke. Og derfor mener han, er Trump et naturlig utkomme av dette kaoset.

Krisen skapt av nyliberalismen har skapt et momentum der ulike krefter kan ta makten og føre folk uvante med ideologisk tenkning, inn i nye, helhetlige visjoner for samfunnet. For at vi skal kunne velge det sunneste alternativet, for å si det diplomatisk, må vi starte med å forstå hvor vi står i dag, og hvordan vi havnet her. Først da kan kritikk begynne og kollektiv kraft gjenoppstå.

Denne teksten er et utdrag av en lengre tekst i neste nummer av tidsskriftet Samtiden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook