LIV I DIKT: Håvard Rem har skrevet sitt liv, på bohemvis. 
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
LIV I DIKT: Håvard Rem har skrevet sitt liv, på bohemvis. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Fra tøysevers til klassikere

Håvard Rems første diktsamling på 12 år.

ANMELDELSE: Håvard Rem kunne gjerne kalt sin diktsamling «Jeg tilstår at jeg har levet», men den tittelen er dessverre opptatt av Pablo Neruda.

Loggbok
Rem har i stedet kalt diktsamlingen «30- 40- 50». Kort og konkret. Tallene henspiller på dikterens alder. (Han er blitt 54)

Dette er ikke en dikter som ser tilbake på sitt liv. Diktene er blitt skrevet der og da og her og nå, som en slags poetisk loggbok. Han har skrevet sitt liv, på bohemevis. Rem har levd et nokså heftig liv, skal vi tro diktene.

Men han har også rørende dikt om kone, barn og familieliv. Han er blitt mer borger enn bohem. (I dag hadde Hans Jæger hatt garantiinntekt).

Tur og orden
Håvard Rem har foretatt en grundig loftsrydning, eller, moderne som han er, han har ryddet harddisken: Nå kommer diktene ham i hu:

fra armen, låret, ryggen, kinnet kommer

erindringen deg i i hu, slik info lagres

på harddisken, og hentes opp på skjermen

når den skal bearbeides vel å merke

om du har ram nok til å få den opp.

Og opp fra harddisken har diktene steget i tur og orden, dag for dag, år for år. Håvard Rem har skrevet mye rart i mellomtida, biografier om fotballspilleren Erik Mykland, predikanten Aril Edvardsen, advokaten Tor Erling Staff, om black metal-musikk og mye annet. Og han har gjendiktet Leonard Cohen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kommer i havn
Men de herværende diktene er altså vært lagret. Nå er de sluppet fri og blitt en diktsamling på nesten 400 sider. De spenner over godt og vel 20 år. Det er skiftende stemninger underveis. «Sorgen og gleden de vandrer til hope» (Kingo). Svir og nøkternhet likeså. Det handler ikke om bohempoeten som går nedenom og hjem, men om poeten som holder det gående, holder seg flytende, og kommer i havn.

Hans poetiske uttrykk er mangslungent. Han beveger seg fra struntet, tulledikt à la Jan Erik Volds «Kykelipy» og Arild Nyquists «Nå er det jul igjen». Her en Rem-strunt:

Å fytti faen

Fra tøysevers til klassikere

Å Huttetu

Jeg er en annen

Og hvem er du?

Slik dikt har sin kontrast il den noe nærmest sublime, klassiske sonetten «Munnen». Det er et dikt som bør finne veien til lesebøker og antologier. Og legg merke til hvordan Gardermoen her fungerer som et objektivt korrelat for dikterens gjensynsglede:

Det fins en munn med linjer som er tegnet

samtidig skarpt og bløtt. Det tok en stund

å meisle den i marmor. Så kom regnet

og strømmet over den. Det fins en munn

med lepper svulmende som

roseblader

en sommermorgen, blader som skal vugge

umerkelig i vinden mens de bader

i solen som får blader til å dugge.

Det fins en munn, den deiligste jeg vet.

Jeg hadde ikke rørt den eller noen

en sommermåneds lyse evighet.

Og huden var så varm, men hennes munn,

da jeg la min mot den på Gardermoen,

var kjølig frisk som snuten på en hund.