Fra tragedie til farse

STAT OG KIRKE I: Det nærmeste man kommer Ludvig XIVs berømte «Staten, det er jeg» i dagens Norge er uten tvil Gerd-Liv Valla. Når LOs leder fra talerstolen på kartellkonferansen på Gol forkynner for hele Norges land at «VI må fortsatt styre kirka», kan subjektet riktignok forstås både som Majestetsflertall («Vi, LOs leder») og som fellesbetegnelse på tvillingparet LO og Ap.Det gjør samme nytten. Som sjef for Arbeiderpartiets hovedsponsor mener LOs leder åpenbart at hun er berettiget til å ha minst én hånd på regjeringsrattet, ikke bare i saker som direkte angår arbeidslivets organisasjoner, men i alle saker som sorterer under den utøvende statsmakt. Når det er LOs oppgave å styre kirken, kan det ikke være mange institusjoner i dette land det ikke er LOs oppgave å styre.

GERD-LIV VALLA er ikke alene om å ville aksle rollen som kirkefyrste for tiden. Trond Giske ter seg som om han forlengst er både salvet og kronet som kirkens overhode, mens Åslaug Haga fra sidelinjen gjør krav på å dele tronen som småkårsfolkets forsvarer mot eliten. Folket representerer de alle tre, må vite, og folkets kirke er det de mener seg kallet til å styre. Nå er det etter Grunnloven ikke uten videre slik at det er regjeringen som er kirkestyre i dette land. LO-leder Valla har åpenbart fått med seg at statsråder må være medlem av Den norske kirke for å kunne delta i behandlingen av kirkesaker, derfor meddelte hun triumferende på Gol at hun, til forskjell fra andre av 1970-tallets revolusjonære, har passet på å beholde medlemskortet. Underforstått: Som utøver av statens kirkestyre har hun den samme legitimitet som Trond Giske og Åslaug Haga.

DET HAR VALLA langt på vei rett i. Vel kan det innvendes at hun bare er valgt av LOs medlemmer, mens Giske og Haga er valgt av velgerne. Men det viktigste har de til felles: Ingen - verken LO-medlemmene eller velgerne - har noensinne valgt dem til å styre kirken. Til kirkestatsråd er Trond Giske utpekt av statsminister Stoltenberg, som etter Grunnloven er utelukket fra å ha befatning med kirkesaker. Kommunal- og regionalminister Haga er i realiteten utpekt til sitt statsrådsembete av sitt eget parti, men det gir henne ingen rett til å delta i kirkestyret. Det er det medlemskortet i Den norske kirke som gir.

FORESTILLINGEN OM at det er regjeringen som representerer folkestyret i kirken, er historisk sett en ren vrangforestilling. Grunnlovens statsreligion uttrykker eneveldets statsforståelse og var allerede i 1814 en anakronisme i forhold til det folkestyre Grunnloven for øvrig målbærer.

DET ER IKKE uten anstrøk av historiens ironi når maktglade politikere i og omkring regjeringen anno 2006 konkurrerer om å ville verne og videreføre eneveldets kongelige kirkestyre under det felles motto fra Gol: «VI må fortsette å styre kirka». De tre tronpretendentene kunne med fordel la seg minne på visdomsordet fra sin felles lærefader Karl Marx: Historien har en merkverdig tendens til å gjenta seg, - første gang som tragedie, annen gang som farse.Tragedien - massiv meningskontroll, forfølgelse av annerledes tenkende og utestengning av uønskede minoriteter (jøder, munkeordener, jesuitter) - var monumental i sin maktutfoldelse. Farsen - det rød/grønne kirkefyrstedømme - er bare en flau forestilling.